Lærernes motstandskamp

Forspillet

Ikke før hadde de tyske troppene satt sin fot på norsk jord, før de begynte å rekvirere skoler. Særlig hardt gikk dette ut over byer og tettsteder. Der hvor tyskerene tok beslag på storskolene fikk den lokale skoleledelsen problemer med å finne ertstatningslokeler. Mange steder resulterte dette i at kravene m.h.t lokaler måtte senkes, klasser måtte deles, undervisningen ble redusert og de boklige fagene ble svært ensidige som en følge av mangelen på læremidler.

Den 25.september 1940 ble det dannet en ny regjering under Terbhoven. Fra denne dag ble det gjort klart at de som ikke "positivt og på alle måter" gav sin støtte til Nasjonal Samling, måtte vente seg "drastiske straffer". Gjennom hele krigen synes hovedmålet å være realisering av NS program for skolen. Det var særlig fire forhold som stod sentralt:

1. "En sterk stat der folkefelleskapet, representert ved staten skulle erstatte individualisme og egoisme."

2. "Innføring av fører- og ansvarsprinsippet der de dyktigste skulle være fører for folket."

3. "Fagstyre der de som var fagkyndige på et område skulle bestemme innen dette området."

4. "Endringer i skolens faglige innhold."

Det kan virke som om Reichskommisariatet fryktet motstand fra lærerne med tanke på disse fire reformene, siden de i en forordning av 4.oktober truet med å avskjedige alle som satte seg imot tiltakene. Lærerne ble også pålagt å underskrive en loyalitetserklæring. Til dette første fremstøtet fra departementets side kom det et unisont "nei" fra lærernes side, og dette dannet opptakten til en langvarig strid der en rekke lærere i byene ble fjernet eller arrestert. Allerde høsten 1940 og våren 1941 kom det nye forsøk fra okkupasjonsmakten og dens norske hjelpere på å knekke lærernes motstand. Skoler i hovedstaden ble angrepet, og både lærere og elever ble mishandlet og arrestert. Sommeren 1941 var arrestasjonene så mange at det fikk konsekvenser for undervisningen.

For å kunne motstå presset fra tyskerne, dannet ulike yrkesgrupper og organisasjoner hemmelige aksjonsutvalg. Koordinasjonskomiteen (KK) ble dannet som et resultat av de ulike organisasjonenes kamp mot nazifiseringen i 1940-41. Arbeidet i KK var uvanlig og kreativt og improvisasjon var viktig. Ikke sjelden ble medlemmer arrestert, men i juli 1942 var KK etablert som hjemmefrontens sekretariat og stod bak de fleste av hjemmefrontparolene. Sommeren 1941 kom de ut med disse fire punktene som skulle læres utenat:

1. Enhver henvendelse om medlemsskap i NS, avvises.

2. Ethvert forsøk på på å bringe NS propaganda inn i skolen, avvises.

3. Enhver ordre som kommer fra instanser som står utenfor skolens administrasjon, avvises.

4. Enhver medvirkning i NSUF avvises.

Disse parolene gjorde sitt til å holde lærerne beredt til å reagere samlet på nye utfordringer. Tyskerne hadde på dette tidspunktet greid å innføre noen endringer i skolens faglige innhold, blant annet var engelsk erstattet med tysk. Men loyale medarbeidere hadde de ikke.

1.februar ble Quisling utnevnt til ministerpresident, og kampen kom inn i en ny fase. Det ble lagt stor vekt på å gjennomføre NS sitt program i skolen, og Quisling ønsket å relisere sin plan om et riksting som skulle slutte fred med Tyskland. Rikstinget skulle bygge på yrkesorganisasjonene, og lærerne var de som først fikk sin nazistiske organisasjon. Quisling var ikke sen med sine avgjørelser. Den 3.februar kom loven om ungdomstjenesten, og den 5.februar kom loven om lærersambandet. Lærerne reagerte ikke direkte på det pliktige medlemskapet i Lærersambandet, men derimot på loven om obligatorisk deltaking for all norsk ungdom fra 10-18 år i "Nasjonal Ungdomsfylking". Denne ungdomstjenesten ble lærerne gjort medansvarlig for. Etter avtalt spill via illegaler kom lærernes protestaksjon den 20.februar. Et overveldende flertall sendte Lærersambandet en undertegnet erklæring der det het:

"Jeg finner meg ikke i å kunne medvirke til en oppdragelse av Norges ungdom etter de linjer som er satt opp i NSUFs ungdomstjeneste, da dette strider med min samvittighet. Da et medlemsskap i Norges Lærersamband etter landslederens uttalelser bl.a pålegger meg forpliktelser til en slik oppdragelse, og det dessuten stiller andre krav mot mine tilsettingsvilkår, finner jeg å burde meddele at jeg ikke kan batrakte meg som medlem av Lærersambandet."

Departementet svarte med trusler overfor lærerne, og for å få en tenkepause proklamerte departementet en måneds brenselsferie. Dette hadde en ikke ventet, og mange ble urolige for hvordan de skulle klare seg uten lønn. Men lærerne hadde lite å frykte, for rundt omkring i landet ble det opprettet hjelpekasser som støttet lærerfamiliene. Dette gjorde sitt til at ingen følte seg truet til å underskrive p.g.a økonomiske årsaker, og samtidig hindret det at fronten slo sprekker.