graaspurv

Gråspurv "passer domesticus"

Akvarell laget av Bjarne Golles, Danmark. Copyright! Hør fuglen synge!

Utseende og atferd: Hannen har grå isse, svart hakelapp og brunspraglet rygg. Hunnen er jevnt brunspraglet uten så sterke farger. Lengden er 14 - 18 cm, og vekta er 25 - 40 gram. Ligner litt på pilfinken. Gråspurven er en svært vanlig fugl, som ofte samles i flokker i busker. Hageeiere kan bli plaget fordi gråspurven ofte napper av kronbladene på blomster. Den er ekstra glad i gule blomster. Ellers er gråspurven en selskapelig fugl. Den er uredd, men samtidig vaktsom.

Mat: Gråspurven er meget tilpasningsdyktig når det gjelder å skaffe seg mat. Den kan spise rester fra menneskene (brødsmuler, peanøtter, frukt, frø eller korn). Den spiser også knopper, blomster og bær. Om vinteren er den en hyppig gjest på fuglebrettet.

Biotop: Gråspurven holder til i bebygde strøk. Der det er mennesker, er også gråspurven. Den er en av de best kjente fuglene i verden. I Norge finner vi den over hele landet.

Hekking: Gråspurven hekker også i nærheten av menneskene. Reiret plasseres ofte under takskjegg, loftsrom, hull i vegger eller på låver. Hvis den ikke finner et slikt sted, bygger gråspurven reir i trær, busker, klippesprekker eller hull i jorda. Reiret er løst bygget av tørt gress. Den kan også bygge i forlatte svarttrostreir, eller kaste ut en taksvale fra sølereiret sitt. I hekketiden forsvarer gråspurven reiret sitt med nebb og klør. Det er hunnen som ruger på eggene. Hannen er den som forsyner familien med mat, også etter at ungene har forlatt reiret. Gråspurven legger 3- 7 egg. Det er vanlig med 2 - 4 kull. Under gode forhold har man sett at gråspurven kan få opp til 7 kull. Etter 11 - 14 dager kommer ungene ut av eggene, og de forlater redet etter 14 - 16 dager.

Ungene i reiret. Det ble en stor dag for Brit og Petter da det ene av de fem eggene i reiret gikk i stykker og en liten, naken og blind unge kom ut. Kort tid etter gikk enda et egg i stykker, så ett til og enda ett. Men det femte egget skjedde det ikke noe med, og da Brit og Petter ble lei av å vente, puffet de det like godt ut av reiret. Det gav da også nok arbeid å finne mat til de fire ungene som allerede var kommet til verden.
      Ungene tok det meste av plassen i reiret. Lange bein hadde de og lange halser, og på den lange halsen satt det et hode så stort at de nesten ikke klarte å løfte det. Og for et gap de hadde! Petter kunne nesten stikke hele nebbet sitt ned i det når han kom med mat. Og som de åt! Petter og Brit var på farten fra sola stod opp til den gikk ned for å kunne finne nok mat til disse sultne ungene.
    - Jeg tror aldri jeg har sett unger som har spist så mye som disse fire her, sa Petter en kveld da han og Brit krøp sammen i reiret, det var så vidt de fikk plass på grunn av disse fire ungene.
    - Ikke tøys, sa Brit, - de ungene vi har hatt tidligere, har spist like mye. Du sa det samme om dem. Men den store ungen der, han er umulig, han tok gjerne all maten alene hvis han fikk lov til det, sa Brit og pekte med nebbet mot den ene ungen.
   - Ja, han er en slukhals, svarte Petter. Fra den dagen fikk den storspisende ungen navnet Slukhals.

Hentet fra boken "Petter Pjusk og ungene hans" av Robert Fisker.

Robert Fisker har skrevet flere bøker om den morsomme gråspurven Petter Pjusk. Anbefales!

Tilbake til hovedsiden