INNHOLD
JERNBANEN
JERNBANEN I BLÅFJELL
Første
jernbane med lokomotivkraft på Vestlandet.
Da selskapet The Norwegian Titanic Iron Company Ltd kjøpte skjerp og rettigheter til drift av malmforekomstene i Sokndal, ble det straks satt igang utstrakte undersøkelser av hvilke muligheter som lå i forekomstene. Resultatet ble en beslutning om å konsentrere driften om Blåfjellforekomsten. Gruvene skulle forbindes med et utskipingsanlegg i Rekefjord ved en 8,4 km lang jernbane. Anlegget av banen startet i 1864 og den sto ferdig i 1870.Før hele strekningen var ferdigbygd, ble malmen fraktet med hest og kjerre ned Blåfjelldalen til Refsvannet. Over vannet ble den fraktet med pram, om vinteren på is dersom det var mulig.Etter ny omlasting brakte jernbanevogner lasten videre på skinner så langt som banen sto ferdig. Omtrent 3000 alen (ca 1,5 km ) fra Rekefjord ble malmen igjen lastet over på hestekjerrer for transport fram til kaien, hvor skip fraktet den til England.
Ennå vises tydelige rester av den gamle veien mellom Aurslandsveien og Refsvatnet. Fundamentet til en lasterampe er også bevart her. Denne har vært i bruk før siste del av jernbaneanlegget sto ferdig.De første årene ble jernbanevognene trukket av hester. Dette var store engelske bryggerihester som krevde god foring og godt stell. Jernbanen hadde 20 vogner, grove kassevogner med høye hjul og med en lasteevne på 6 - 7 tonn. I alt fantes 20 malmvogner og to hestevogner. Til vanlig var hvert vognsett på 4 vogner og ei hestetralle. Fra Blåfjell og nedover, så lenge vognene rullet av seg selv, sto hestene på tralla bak vognene. På de slake strekningene gjennom Hauge og Kvam var hestene trekkraft. Fra Rekefjord måtte de så trekke de tomme vognene tilbake til Blåfjell.
Banen hadde sitt glansår allerede i 1870 med transport av ca. 16.000 tonn malm. Dette året arbeidet 150 mann ved verket, hvorav 29 på banen. I 1874 ble hestene skiftet ut med damplokomotiv.
En anekdote kan nevnes her: En kone gikk midt i sporet da toget kom. Hun ble så forfjamset av den prustende jernhesten at hun kom seg ikke ut av sporet. Lokføreren fikk ropt ut : "Legg deg!" Kona kastet seg ned mellom skinnene og ble "overkjørt" av toget uten å få ei skramme.
Blåfjelldriften stanset i 1876, og dermed forsvant trafikken på banen. På denne tiden ble Jærbanen forlenget til Flekkefjord ( Stavanger - Flekkefjord ). Sokndølene kjempet da for å få lagt banen om Hauge og Blåfjellbanens trase ble tilbudt som en del av den nye banen. Som kjent gikk det ikke slik, og i 1882 ble banen revet. Jernbanemateriell og skinner ble sendt til England. Hva som skjedde med lokomotivet er ennå uvisst.
Men jernbanetraseen mellom Blåfjell og Åmodt er godt bevart. Med sine store muroppbygninger,( se bildet ), må banen ha vært en pioner innen norsk jernbanebyggekunst. Også sporet var spesielt, kanskje det eneste i sitt slag her i landet. Vanlige skinner hviler på en "fot" med en stett opp til skinnehodet som toghjulet ruller på. Etter mye bruk blir skinnehodet så slitt at skinnene må skiftes. På Blåfjellbanen hadde skinnene derimot støtter. Ble skinnene slitt, noe de aldri rakk å bli her, snudde man skinnene opp ned. Dermed holdt de en omgang til. Skinnene var også uvanlig tunge: 37,5kg/m.
