INNHOLD
DRIFT
DRIFT I BLÅFJELL
12 års gruvedrift 1863 - 1875
Norske aviser meldte høsten 1863 fra Sokndal at en J.B.Faviell fra Yorkshire skulle ha kjøpt rettighetene til de titanholdige malmforekomstene i distriktet.
Rask oppstart
Det engelske selskapet The Norwegian Titanic Iron Company Ltd. , hvor Faviell var hovedaksjonær, satte snart i gang med forberedelsene til regulær drift i Blåfjell, som ble betraktet som den mest interessante av de mange malmforekomstene i Sokndal. Utstikkingen av en ca åtte kilometer lang jernbanelinje mellom Blåfjell og Rekefjord ble meldt ferdig allerede midt i november1863, et arbeid som ble utført under ledelse av en engelsk ingeniør. Men det ble også tatt opp drift i flere av skjerpene, og i 1864 var det faktisk produksjon i hele åtte gruver i Sokndal. Hensikten med dette kunne dels ha vært å få etablert et visst produksjonsvolum, dels å få prøvd ut kvaliteten i de ulike malmforekomstene. Månedsskiftet november / desember 1863 var det daglig i sving mellom 10 og 50 arbeidere i Blåfjell. Men vinterstid var målet å få 100 arbeidere i gruvene, og enda fler når jernbanen skulle bygges.
Store investeringer - beskjeden drift
Det var betydelige kostnader knyttet til innløsingen av jord og hus der jernbanen skulle ligge, noe som tynget selskapets økonomi allerede før selve jernbanebyggingen ble påbegynt. Dette arbeidet startet opp våren 1864. Skinner og annet utstyr ble sendt over fra England. Flere nye arbeidere kom til bygda for å arbeide ved baneanlegget, på det meste var ca. 200 arbeidere engasjert i dette arbeidet. I mars 1865 ble arbeidet midlertidig innstilt og ryktene ville ha det til at manglende pengeforsendelser var hovedgrunnen. Mye tyder på at engelskmennene hadde problemer med malmkvaliteten. Det høye titaninnholdet gjorde malmen tung å smelte, og det bredte seg en usikkerhet om det i det hele tatt lot seg gjøre å fortsette driften.
Produksjonen øker
Det skulle gå lang tid før produksjonen ved gruvene kom opp i noe større volum, og inntektene på malmen var derfor ikke store. Utover i 1867 kunne en gryende optimisme igjen spores i avisspaltene. Det ble meldt om større utskiping av malm - nå også til Antwerpen. Egersundsposten av 21. august 1867 skriver :
"Den tidligere Gruvedrift i Soggendal har som bekjent i længre Tid været saagodt som standset, navnlig paa Grund af, at man ikke riktig var kommen efter at faa Titanjernmalmen smeltet. Denne Opgave skal nu være løst paa en nogenlunde tilfredsstillende Maade og har faaet til Følge at Bjergverksdriften atter er begyndt med fornyet Kraft. Der er Haab om, at den paabegyndte jernbane om ikke saa lang Tid vil blive fuldført til Transport af Malmen fra Grubene til Udskibningsstedet."
Fra 1868 viser produksjonstallene fra Blåfjell en stigning, og også tallet på ansatte i gruvene økte merkbart. I 1870 var det gjennomsnittlig150 arbeidere i gruvene. I tillegg kom endel som arbeidet på baneanlegget.I disse årene sto Titanmalmgruvene i Sokndal og Egersund for nesten all norsk eksport av jernmalm.
Jernbanen fullføres
Med utsikter til høyere produksjon, ble framføringen av jernbanen helt opp til gruvene tatt opp igjen et stykke ut i 1868. Den første byggeperioden hadde ført banen fra nær utskipingsstedet i Rekefjord til den vestlige enden av Refsvannet - en strekning på fire - fem kilometer. Mot slutten av 1869 var den nedre delen av banen ferdig, og i mars 1870 meldte Stavanger Amtstidende og Adresseavis at jernbanen om få uker ville være ferdig på hele linjen.
Driftsområdet og bebyggelsen i Blåfjell
I alt var det et 20-talls små og større gruver som ble drevet i Blåfjell, men vi har ennå liten oversikt over i hvilket tidsrom de ulike gruvene var i drift. Det mest sentrale området var selve Blåfjellknuten, hvor tre større innslag leder inn i fjellet. Platformgruben er den nedre, med inngang fra plattformen. Mellomgruben ligger like over, og her finnes det største bergrommet. Mellomgruben kaltes også for Storgruben, som kunne deles i to - Undergruben og Overgruben. Malmen fra Storgruben ble trillet ut, tømt i ei styrtrenne og havnet så på plattformen for skeiding
( håndsortering ). Et kart fra 1866 viser at driften i Platformgruben da såvidt var påbegynt, mens det fra Storgruben allerede var drevet ut en hel del. Øvre Blåfjell, eller Topgruben, ligger høyest og har to gjennomslag til den andre sida av fjellet. Malmen herfra ble firt ned i løypestreng til ytre del av plattformen for skeiding og lasting. Raset og mellomraset er mindre innslag på sørsida av banen nedenfor plattformen. Nyraset, på nordsiden av elva, ble drevet som en synk. Ovenfor plattformen mot Beinsdalen var det også et par mindre innslag, Aursland 1 og Aursland 2. De fleste av husene i Blåfjell lå på nordsiden av elva, på grunn leid fra Aursland. Der sto to brakker, to smier og tre utedoer. Brakkene ble bl.a. brukt til forlegning av arbeidere som ikke kunne dra hjem for å overnatte. Et forsamlingshus, " Bedehuset i Blåfjell ", ble også reist her i 1873.
Nye vansker
I 1871 skjedde det en kraftig reduksjon i produksjonen ved gruvene. Dette året var det i gjennomsnitt bare 16 ansatte. 1872 ble igjen et år med høy produksjon, men den sank jevnt i 1873 og 1874. Årsaken til dette får en ikke greie på i de kjente kildene, men Stavanger Amtstidende og Adresseavis forklarer den reduserte malmutskipingen vinteren 1870/71 slik:
" Den tysk- franske krigen har bevirket at den i England smeltede Malm ikke finder saa rask Afsætning til Frankrige som før ".
Forsøk med røsting
Det kan synes som om den høye produksjonen ble fulgt av visse metallurgiske forsøk ved brytningsstedet i Blåfjell. I årene med drift her skjedde det aldri regulær smelting av malmen, men et forsøk med røsting ser ut til å ha falt heldig ut. I 1872 ble det satt opp to små røster på ca. 50 tonn hver. Kull var da fraktet opp til gruvene før røstene var satt opp og tent. Brenningen foregikk over 2 1/2 - 3 uker, og malmen ble etter dette rødfarget. Egenskapene ble forandret gjennom røstingen slik at fattig malm var lettere å sortere fra. Forsøkene var vellykkede, og det ble tidlig i 1873 forberedt større røster. Det er imidlertid usikkert om disse i det hele tatt ble noe av.
Malmkvaliteten varierte mellom de ulike brytningsstedene, og Blåfjellmalmen inneholdt mindre jern enn malm fra enkelte av de andre forekomstene. Den skeidete malmen fra Blåfjell hadde et jerninnhold på 37 - 40 %, mens titaninnholdet varierte mellom 40 og 47 % TiO. Hauge Grube, som lå nær jernbanelinjen bare ca. 2,5 km fra kaien i Rekefjord, holdt ca. 48 % jern. Men denne gruva ble stengt julaften 1872 etter ordre fra Faviell selv. Innholdet av svovelforbindelser forgiftet smelteverksarbeiderne.
Innskrenkninger
En forholdsvis høy produksjonstakt dabbet av i 1873, og i mars dette året gikk et stort " Quantum Malm " i sjøen da trebrygga i Rekefjord raste sammen på grunn av angrep fra pælemark. Få måneder senere brakk resten av brygga sammen. Det ble nå bestemt å bygge opp en ny steinbrygge, men det skulle ta tid for å få dette realisert. Selv om et damplokomotiv ble satt i drift på Blåfjellbanen i januar 1874, ble produksjonen i gruvene nå kraftig innskrenket. Avsettingen av malmen var blitt så redusert utover i 1874, at nær 2/3 av arbeidsstokken måtte sies opp mot slutten av året. Egersundsposten rapporterte at selskapets smelteovner skal ha stått ubrukt i over et halvt år,"og en Mængde smeltet Malm ligge usolgt og uafsetteligt ".
Driften fortsatte med redusert belegg utover i 1875, men i november mottok også de siste gruvearbeiderne sine oppsigelser. Kun driftsbestyrer Ingebrigt Olsen og lokomotivføreren fra England sto nå på selskapets lønningsliste i Sokndal.
1875 var det siste året med regulær produksjon i Blåfjell, men transport av allerede brutt malm fortsatte noe utover i 1876.
Samlet ble det i 1860- og 1870- årene brutt ca. 100.000 tonn malm i gruvene i Sokndal og Egersund, aller mest i Blåfjell. Eksporten til England i samme periode anslås til ca. 90.000 tonn. Mindre kvanta av den brutte malmen ble etter nedleggelsen av driften sendt til England for smelting. Også etter at andre eiere overtok, ble det tatt malm fra Blåfjell - siste gang i 1928, da Titania A/S brøt 600 tonn her.
