På flukt fra tyskerne

Flyktninge - og kurerruter
 
 

|Williams rute|  |Kommunistruta||En grenselos forteller|

Det gikk flere ruter gjennom Aurskog - Høland. De fleste var kombinasjonsruter der losene hjalp flyktninger i sikkerhet mens de samtidig hadde med seg post og meldinger til nordmenn i Sverige. På tilbaketuren kunne de ha med meldinger, post og penger. Våpen , mat, klær, medisiner og propagandamateriell ble også fraktet inn. Alt sammen utstyr som var svært viktig for hjemmefrontens virke og eksistens.

Kartet til venstre viser kurerruta over Eikeheia(1) og William/Kommunistruta (2) til Rømungsneset. 
Kartet til høyre hvor viser hvor i Norge Aurskog - Høland ligger. 

Ei fast kurerrute gikk fra Oslo via Bjørkelangen og Setskog til Eikeheia og Malnes nær grensen. Det fortelles at en gammel dampmaskin tjente som postkasse på denne ruta. Mange flyktninger kom også hit og ble ført over grensen av Johan og Eyolf Malnes.
Bak disse rutene stod et såkalt eksportapparat i Oslo. Hovedaktørene her var blant annet Milorg, Sivorg og Komorg. Milorg var den militære delen av hjemmefronten, Sivorg den sivile, mens komorg ble organisert av kommunistene.

|Til toppen|

Williams rute
Denne ruta er ekstra godt kjent i vår skolekrets fordi mange personer i vårt lokalmiljø gjorde en innsats her. Rutas eksistens og virksomhet er godt dokumentert blant annet gjennom en  film som ble laget om flyktningetransportene langs "William". Det sies at noe av filmen  er tatt opp i hemmelighet under en transport, mens noe er laget
umiddelbart etter krigen. Filmen ble tatt opp i 8 mm svart/hvitt. Originalen er i dag på Hjemmefrontmuseet i Oslo.

Som navnet sier, var ruta oppkalt etter "William", men dette var i likhet med alle andre losers navn et dekknavn. Man var nødt til å bruke dekknavn for å unngå å bli avslørt i en krisesituasjon. Williams virkelige navn var Henry Hauge. 
Hauge var opptatt av flyktningeproblematikken, og vinteren 1944 bestemte han seg for å starte ei ny rute fra Oslo til Sverige. Til dette trengte han pålitelige folk fra lokalmiljøet som i tillegg var skogsvante og godt kjent i terrenget. Han tok kontakt med hølendingene Fritjof Heyerdahl Simonsen, Asbjørn og Trygve Basnes, Alf Snarholt, Sven Burås og Harald Sundby. 
En tur med Williamruta startet på lastebil med høye sidelemmer og presenning fra en samleplass et sted i Oslo. I god avstand foran lastebilen kjørte en personbil med med "spioner" som  varslet dersom det var kontrollposter langs veien.
Slik fortsatte det via Lillestrøm, Fetsund og dagens riksvei 169 og diverse mindre veier fram til gården Basnes ved sjøen Mjermen som er en del av Haldensvassdraget.
Langs hele ruta var det lokale utkikksposter som ved avtalte  tegn, ga beskjed om de kunne fortsette eller ikke.
På fylkesveien mellom Hemnes og Setskog, ved gården Basnes, ble følget lesset av og bega seg ned til sjøen der de ble fraktet over. Derfra bar det til fots over myrer og åsrygger fram til grensen ved gården Rømungsneset i Østervallskog i Sverige.
 

|Til toppen|

Kommunistruta
Som navnet sier, var det Komorg som organiserte denne ruta. Den fulgte i store trekk samme trase som William, men ble betjent av andre kontaktpersoner og loser.
Torkild Fornes var en av skogslosene på denne ruta sammen med Ole Burås. Fornes var opprinnelig fra Stavanger, men kom til Høland før krigen og slo seg ned i Høland som skogsarbeider. I april 1940 tok han seg via Sverige fram til Narvikfronten og var med i kampene der fram til kapitulasjonen den 7. juni.
Som skogslos hadde Fornes en utrolig kapasitet, og det ble sagt at han "tok seg fram i terrenget som en katt" I årene før sin død var Fornes på Bråte ungdomsskole og fortalte meget engasjert om sine opplevelser.
Ole Burås var Torkilds kollega på Kommunistruta. Han var småbruker fra Hemnes i Høland .Om vinteren pleide han å ligge i ei hytte på Rømskogfjellet der han drev med tømmerkjøring.
Lommekjent og engasjert som han var, ble det til at han førte flyktninger fra Mjermen til Rømungsneset.
 

|Til toppen|

En grenselos forteller
Alf Snarholt er en av losene fra William som lever i dag. Han bor i de samme traktene som under krigsårene, ved sjøen Mjermen med de store skogstrekningene mot svenskegrensen like sør for huset sitt.
Alf forteller at losgruppa han var med i, startet allerede i 1942, og at den fikk navnet William i 1944. Gruppa hadde tre faste loser mens  andre medlemmer deltok av og til.
Normalt ble det loset opp til 45 mennesker pr tur. Alfs oppgave var å føre flyktningene trygt fra Basnes over til svenske militære i Østervallskog. Det første møtet med Sverige var den vesle, avsidesliggende gården Rømungsneset bare noen meter innenfor grensen.

Enkelte ganger overnattet flyktningene i kårboligen på Basnes, men som regel var folk klare til å gå med en gang, og da var det bare å komme seg avgårde.
Det ble sjelden tatt pauser underveis gjennom skogen. Flyktninger som hadde noe å spise, måtte få i seg maten mens de gikk. Det samme gjaldt losene. I tillegg hadde de hjemturen foran seg slik at ei økt kunne bli bortimot 14 timer.
Ved siden av losarbeidet gikk dagliglivet sin vante gang for Alf. Han drev med jord- og skogbruk og sa minst mulig om losingen, men mange visste hva som forgikk, også noen nazister uten at de la seg oppi det. Ellers var det uhyre sjelden tyskerne var på ferde, og i følge Alf var det aldri noen husundersøkelse der han var.
 
 

|Til toppen|	|Forside|	|Grensesone Øst|	|Flyktningestrømmen|
|En grenselos blir skutt|	|I Sverige|	|Flyktningeruta i dag|	|Linker og kildemateriale|