Helt fra de tidligste tider har mennesket
dyrket musikk. De første "instrumentene"
var kroppens egne redskaper, slike som hender som
klappet, føtter som trampet, munnen som plystret,
nynnet eller sang. Senere ble andre redskaper til å
lage lyd med tatt i bruk. Det kunne være
raslende perlekjeder rundt
armene og anklene, skrapere, som ble
dratt over en stokk for å lage knirkelyder eller
summende lyder ved hjelp av flint eller bein som var
festet i en snor og svingt rundt i lufta.
Beinfløyter av reinsdyr fra den eldre steinalder er
bl.a. funnet ved utgravninger.
Ganske tidlig ble instrumentene delt inn
etter:
- hvilket materiale de var laget av (Skinn,
stein, metall, leire, silke, tre, bambus og
kalebass (fruktskall av flaskegresskar))
- hvilke omgivelser og sosial status de befant
seg i (Kirke, militære, hjem)
- hvilken musikalsk rolle de hadde (Rytmisk,
melodisk, akkorder til akkompagnement eller
brumming)
Alt ca. 50 år f.Kr. hadde hinduene fire
instrumentgrupper: Strengeinstrumenter,
blåseinstrumenter, slaginstrumenter av tre eller
metall og trommer. Senere har antall
grupper og tilhørighet variert. Siden det andre
århundret f.Kr. er det et vanlig utgangspunkt i
Vesten å dele instrumentene inn i tre kategorier:
- Strengeinstrumenter (stryke- og
klimpreinstrumenter)
- Blåseinstrumenter (treblåse- og
messingblåseinstrumenter)
- Slaginstrumenter
Men med den moderne utviklingen med elektronikk og
data innenfor musikk er det naturlig at flere
kategorier kan legges til.
Blåseinstrumentene