Rørblad-
instrumenter
Dobbelt rørblad-
instrumenter:
Obo
Engelskhorn
Fagott
* Bakgrunn
* Oppbygging
* Materiale
* Tone og
klang
Kontra-
fagott
Til andre
opplegg
Marit Melby
Nilsen
Fagott (eng.: bassoon; it.: fagotto)
Et av de viktigste bassinstrumentene i orkesteret og bestefaren blant treblåserne er fagotten. Den er ofte kalt for orkesterets bajas.
Fagotten er et treblåseinstrument med kjegleformet boring og dobbelt rørblad. Fra utsiden av instrumentet ser man ikke den spesielle konstruksjonen som finnes inni. Hvis fagottens indre rør brettes ut og plasseres oppetter veggen, vil det måle ca. 2 ½ meter. Det tilsvarer vanlig takhøyde i en moderne leilighet. Å gå rundt eller sitte å blåse på en slik "lang stang" er upraktisk og vanskelig. Derfor er det lange røret grovt sett delt i to, en kortere, hvor det S-formede blåserøret sitter, og et litt lengre. Disse to delene er forbundet med et bunnstykke.Bakgrunn
Fagottens historie går tilbake til midten av 1500-tallet da instrumentet ble kalt dulcian og forekom som en instrumentfamilie med forskjellige størrelser og stemmeleier. Ordet fagott kommer antakelig fra et 1500-talls instrument som en har lite kunnskap om, phagotum.
I begynnelsen og fram til 1700 ble fagotten bygd med bare ett trestykke med vanligvis 8 fingerhull og 2 klaffer. Oppdelingen av fagottkroppen slo igjennom ca. 1670 i kretser i og rundt musiker- og instrumentbyggerfamilien Hotteterre i Paris, som videreutviklet fagottfamiliens bassinstrumenter. Bl.a. ble "klokkestykket" (sjallstykket) forlenget og ekstra klaffer ble føyd til.Ved siden av oboen ble fagotten det viktigste blåseinstrumentet i barokktiden. Den understreket basslinjen i datidens musikk, bl.a. i "dansemusikk" som gavotter og menuetter, og marsjer. Fagotten fikk etter hvert mer solistiske oppgaver i kammermusikk og solokonserter.
Interessen for kromatikk (halvtonetrinnskala) og flere tonearter ble stadig voksende, og dette førte til større teknisk utviking av fagotten. Den fagotten som blir brukt i dag tilhører den tyske typen, og en omkonstruksjon ble fullført omkring 1880 av instrumentfirmaet W. Heckel. Dette førte bl.a. til en klanglig likhet av toneskalaen og større tonestabilitet. I dag har den tyske fagotten 24 åpne eller lukkede klaffer ved siden av fingerhullene.
Oppbygging
Egentlig består fagotten av seks sammensatte hoved deler:
- ansatsrør (dobbelt rørblad), som er større og bredere enn oboens
- S-røret, som er et trangt, lett bøyd metallrør
- "vingen", som pga. en karakteristisk fortykning av rørveggen muliggjør skråboring av de tre øverste fingerhull
- "støvelen", hvor vingen og bassrøret eller foten festes. Nederst er kanalene fra disse U-formet forbundet med hverandre. Her sitter også de tre nedre fingerhullene
- "bassrøret" eller foten
- "klokkestykket" eller sjallstykket, som svinger lett utover
Ved siden av de borede fingerhullene har også fagotten 24 åpne eller lukkede klaffer med system som bl.a. muliggjør ekstra dype toner.
Materiale
Fagotten kan lages av forskjellige tresorter som for eksempel lønn, sykomor (morbærfikentre), svartbeiset mahogni eller rosentre. Ebonitt brukes av og til til skoleinstrumenter. Klaffene eller mekanikken lages av sølv eller annet metall som er forsølvet eller forniklet. Innvendig blir den kanalen som fører luften nedover utsatt for fuktighet, og den er nå ofte foret med hardgummi.
Tone og klang
Siden fagotten er et dobbelt rørbladinstrument, lages tonene på samme måten som på oboen og engelskhornet med de tilpasninger som må til av pusteteknikk og ansats.
Fagotten har en mørk, tørr og alvorlig klang i bassregisteret, mens i mellomleiet er klangen mer lik cello eller horn. De høyeste tonene er myke og milde. Fagotten brukes ofte til å uttrykke det pussige og morsomme. Ja, den blir gjerne betegnet som orkesterets humorist, "en slags snill, godslig bestefar" (for eksempel i Sergei Prokofieffs "Peter og ulven") eller "brummende veltilfreds bjørn". Særlig gjelder dette når den spiller korte toner i raskt tempo, mens tonen kan ha en fyldig, varm klang når fagotten spiller rolige melodier.
Hør på en smakebit fra en Mozart
fagottkonsert (Kilde:
Microsoft).
(NB!
Midi-fil: 18 min - 123 kb. Anbefaler å spole fram til
ca. 1 min 11 sek for å høre fagotten)
Den opprinnelige fagottfamiliens andre større og mindre medlemmer gikk etter hvert mer og mer av bruk. Det er bare kontrafagotten som har overlevd og kommer til nytte i det moderne orkesteret når det av og til er bruk for et enda dypere bassinstrument. Dens meget dype stemme/toner blir særlig brukt for å forsterke bassen og blir bare brukt i nokså store orkestre og musikkverk. Som eksempel kan nevnes fra 1700-tallet G. F Händels "Royal Fireworks" og J. Haydns oratorium "Skapelsen".
Kontrafagotten som er laget av hardt treverk, spilles som vanlig fagott, men klinger en oktav (8 toner) dypere. Det moderne instrumentet er grovt sett delt i tre istedenfor fagottens to deler, og det er absolutt nødvendig da det indre røret måler nesten 6 meter og er bøyd fire ganger. Røret avsluttes med et skrått "klokkestykke" av metall som vender nedover og litt framover. Instrumentet er så tungt at det må stå på et stativ på golvet.
