|
Det var mange salooner langs veiene i sørstatene. Det var alt fra små skur til store ballrooms, og hit søkte folk for å møte venner, danse, sjekke jenter eller drikke seg fra gard og grunn. Denne livsførselen fikk raskt tilnavnet "honky-tonking". Honky-tonks ble også viktig for country-musikere, alle med respekt for seg selv kunne tilby countrymusikk på sine steder. På begynnelsen av 40 tallet kom også jukeboksen, først og fremst fordi ikke alle hadde mulighet for å betale artister for levende musikk. I utgangspunktet hadde countrymusikken blitt spilt med akustiske instrumenter, men i det nye honky-tonk miljøet ble det snart vanlig, og nødvendig å benytte elektriske instrumenter og forsterket vokal for å bli hørt. Den akustiske gitaren ble byttet ut med elektrisk og det ga også muligheter for helt nye klanger. En at de største artistene tidlig på 40 tallet var Ernst Tubb (1914 – 84). Musikalsk sett var nok Tubb en Jimmie Rogers kopi (se 30 tallet), og hans kommersielle gjennombrudd kom i 1942 med låten "I'm Walkin the floor over you". Trolig vil Tubb først og fremst bli husket for at han var den som skapte aksept for elgitaren i countrymusikken. Mot slutten av 40 tallet var det Hank Williams det handlet om. Han var like viktig for 40 og 50 tallets countrymusikk som det Jimmie Rodgers var for 20 og 30 tallets country. Hank Williams oppnådde en kommersiell suksess som ingen andre country artister før han hadde opplevd, da han i 1946 ga ut sin første innspilling.
Williams var nyskapende og modig ved at han tok opp temaer som for eksempel alkoholisme og depresjoner i tekstene sine. Han sprengte grensene for hva en country tekst kunne inneholde. Hans store alkoholproblem skule til slutt bli hans bane. Flere avlyste konserter og skandaløse opptrinn førte til at han i 1952 mistet platekontrakten, manageren og bandet sitt (The Drifting Cowboys). Hank Williams døde bare 30 år på vei til sin antagelig største konsert nyttårsdag 1953. Bilen som han satt i ble stoppet i en kontroll, og da politibetjenten kommenterte til sjåføren at mannen i baksetet såg ut til å være dø, lot ikke sjåføren merke så mye av det. Han hadde sett Williams konsumere store mengder alkohol på turen. Dessverre viste det seg at politimannen hadde rett. Mellom 1946 og 1952 hadde Hank Williams spilt inn 166 sanger. De beste listeplaseringene var ""Lovesick blues""(1948), ""Wedding bells" og "I'm so longsom I could cry" (1949), "Long gone lonesome blues", "Why don't you love me?" og "Moanin' the blues" (alle 1. Plass på county lista i 1950), "Cold cold heart", "Hey, good lookin'", "Howlin to the moon" og "I can't help it" (1950) og Fra 1952 "Jambalaya". Hans musikk skulle bli en betydelig inspirasjonskilde til
1950 tallets rock'n'roll. |
 |
|
