Blues, soul, country og raseskille

"The blues had a baby and they called it rock'n 'roll"(Muddy Waters). Blues er opprinnelig folkemusikk, med en mengde stilrettninger. – blues spenner fra den dypeste religiøsitet, gjennom hverdagslighet, humor og ironi, fra kjærlighet til hat til opprørsk aggresjon og utilslørt seksualitet.

Delta-bluesen var kanskje den som hadde størst innflytelse på rockens utvikling. En av de fremste stilskaperne for den tiden og kanskje også for vår tid, var

Robert Johnson.

Robert Leroy Spenser Jonson (1911 – 38) har etterlatt seg låter som har blitt standardeportoar for blues og rockartister verden over. Han oppnådde ingen stor berømmelse i sin samtid. Hans nå legendariske innspillinger ble alle gjort mellom 23. November 1936 og 20. Juni 1937, altså innenfor en periode på bare 7 måneder. I alt dreier det seg om 29 forskjellige blueslåter. Det ryktes at det skal finnes en innspilling til, men det er foreløpig ingen som har vært i stand til å finne denne.

Johnsons ettermæle er omspunnet av myter. Blant annet skal han ha solgt sin sjel til djevelen, for å oppnå sitt høye musikalske og tekniske nivå. Myten underbygges av tekstene i Johnsons-sanger som "Hellhounds on my trail"."Cross road blues", eller "Me and the Devil".

Johonsen døde i 1938 etter at en sjalu ektemann forgiftet han.

30 årene var en tid med sterke raseskiller. Country var de hvites folkemusikk, en musikkstil som var influert av svarte musikkformer som blues, spirituales, ragtime og jazz, men den viktigeste påvirkningen kom gjennom innvandrere med skotsk-irske musikktradisjoner.

Jimmie Rodgers (James Carter Rogers, 1897 – 33) har bitt kalt "the father of modern country". Hans oppvekst i Mississippi, med nærhet til svart musikk og svarte musikere, gjorde også at han var tydelig påvirket av bluesen. I perioden mellom 1928 og 1933 solgte Rodgers om lag 20 millioner plater i USA – dette i en tid da musikkindustrien var inne i sin største krise.

På 30 tallet ble det spilt innen mengde westernfilmer hvor hovedkravet til skuespillerne var at de kunne både ri og synge. Slike filmer ble svært populære også i Europa, og det var gjennom disse at den såkalte country and westernmusikken ble kjent.

Sangene som filmcowboyene fremførte, lå fjernt fra de tradisjonelle cowboyballadene. Man brukte nå skrevne arrangement, og orkester med blåsere, flerstemte kor og strykere, i stedefor felespill. Dette var et langt steg bort fra de folkemusikalske røttene, og countrymusikken var nå for alvor i ferd med å bli en integrert del av amerikansk populærmusikk.