Otto Sverdrup

Født 31. oktober 1854 Død 26. november 1930

Roald Amundsen og Fridtjof Nansen har skrevet seg inn i alle nordmenns bevissthet. Otto Sverdrup er mannen som står i skyggen av dem begge. Han hadde ikke den evnen til å markedsføre seg selv som de to andre polarhøvdingene. Men han var ikke en mindre viktig i norsk polarforskning av den grunn.

Per Egil Hegge skriver i sin bok "Aldri rådløs" at kildematerialet var sparsomt. Det er kanskje grunnen til at vi først i 1996 fikk en biografi om ham.

Han gikk tidlig til sjøs, ble styrmann og senere kaptein. I 1888 kom han for alvor inn på den polare arena som deltager på Nansens ferd over Grønland. Nansen skriver ikke mye om Sverdrup i sin Grønlandsbok. Men det står nok til at vi skjønner hvilken sentral posisjon han hadde under ferden. Det er også Nansen og Sverdrup som ror ut fjorden til Godthåb i en 2,5 meter lang farkost laget av seilduk og vidjekvister. Det blir en rotur på ca. 11 mil og varer i fire dager.

Da Nansen skulle utruste Fram til ferden over Polhavet, blir det Sverdrup som sammen med Colin Archer har ansvaret for at Fram blir et så godt og trygt fartøy som hun ble. På vårparten 1891 begynner byggingen av Fram, og først sent i desember 1892 blir det klart at Sverdrup blir med som fører av Fram. Sverdrup er da nygift og hans kone venter barn.

Selve ferden over Polhavet er omtalt andre steder. Mens Nansen er ansvarlig for selve ferden og den forskning som gjøres, så er Sverdrup den som fører skipet. Han blir også leder etter at Nansen og Johansen har forlatt skipet i et forsøk på å nå Nordpolen med hunder.

13 august 1896 kom Fram ut av drivisen ved Danskeøya. Her treffer Sverdrup den svenske ingeniøren Salomon August Andrée som har planlagt å reise over Polhavet til Nordpolen i ballongen Ørnen. Her legger Sverdrup frem sine erfaringer om Polhavet for Andrée. Han gjør det klart at han ikke har noen tro på at ballongprosjektet lar seg gjennomføre. Han hadde sørgelig rett.

Frams annen ferd fra 1898 til 1902 blir Sverdrups hovedferd. Her kartlegger de et område ved Ellesmere Island som i alt utgjør 200.000 km². De ankrer opp flere steder og sender sledeekspedisjoner inn i helt ukjent land. Enkelte av sledeferdene er mer enn tusen kilometer tur retur fra moderskipet. De setter norske navn på de stedene de oppdager, navn som fremdeles står der. Han tar landet inn under norsk herredømme, uten at det får noen merkbare konsekvenser.

Etter de to Fram-ferdene ble Sverdrup tildelt storkors av St. Olavs Orden.

Etter denne ferden forsvinner Sverdrup ut fra de polare områder for en stund. Han prøver seg bl.a. som bestyrer på en sukkerplantasje på Cuba.

I 1910 er han på en fangsttur til Davistredet. Men viktigere for ham er at han i 1914 blir leder for en stor unnsetningsekspedisjon etter tre russiske ekspedisjoner. Det blir en overvintring litt vest for Tajmyrhalvøya nord for Sibir. Dette er neppe det rette sted for en som nærmer seg de 60 og ikke har vært i isen på 12 år! Også i 1920 blir han kallet til russisk tjeneste. Denne gangen dreier det seg om en russisk isbryter som må ha hjelp for å komme løs av ismassene i Karahavet.

Den 26. november 1930 døde Sverdrup, og Oslo-avisene rydder godt opp på førstesidene sine. Nansen var død et halvt år tidligere, Amundsen drøyt to år før. Blant hedersgjestene ved minnestunden er bl.a. ishavskokken Lindstrøm.