Maud

Fram ble døpt av Eva Nansen i champagne, mens Maud ble døpt av Amundsen med en isklump.

Hennes vitale mål:

Fram og Gjøa har fått sin siste havn på Bygdøynes som to nasjonalklenodier, mens vi finner Maud som vrak i Cambridge Bay på sydsiden av Victoria øya nord for Canada. Der ligger hun i strandkanten ribbet for alt.

Det er noe symbolsk og trist over skjebnen til denne en gang så stolte skute med det kongelige navnet. Hun er derfor heller ikke så kjent som de to andre. Det er heller ikke de vitenskapelige resultater hun var med på å oppnå. Men de var så viktige at man selv i dag kan si at Maud-ekspedisjonen under ledelse av kaptein Oscar Wisting og professor Harald U. Sverdrup var en av de viktigste i sin tid.

Blant annet foretok Amundsen og Helmer Hanssen et nesten 2000 km langt sledetokt langs Tsjuktsji-halvøya. De første flyvninger i polare strøk ble også foretatt fra Maud. Det hele endte opp med et vitenskapelig verk på over 2000 sider.

Amundsens egentlige plan var å seile Fram gjennom Beringstredet for å angripe polarisen lenger øst enn det Nansen hadde gjort. På den måten ønsket han å drive over Polisen for på den måten å kunne nå det som nok var det egentlige målet: Selve polpunktet.

Slik gikk det ikke. Den første verdenskrig var ennå ikke slutt da de forlot Vardø 18. juli 1918, og Amundsen måte velge Nordøstpassasjen som han seilte gjennom som tredjemann. Dessverre ble de så sterkt hindret av isen at det måtte to overvintringer til for å komme igjennom. Dermed bar det til Nome i Alaska for ekstra proviantering før de igjen bega seg isen i vold. De frøs fast igjen, også denne gangen slik at de ikke fikk den isdriften de ønsket. Ny sommer og ny runde med proviantering og vedlikehold, denne gang i Seattle. Først i juni 1922 forlot de Seattle med kurs nordover. De frøs fast ved Wrangel-øya nord for Sibir omtrent der datolinja går. Igjen var isdriften ikke slik som de ønsket, og de fikk to nye overvintringer. I august 1925 var Maud igjen tilbake i Nome, denne gang som en del av Amundsens konkursbo.

Fartøyet ble nå solgt til Hudson Bay Selskapet, omdøpt til Baymaud og brukt som transportfartøy langs nordkysten av Amerika og Canada. Etter en tid ble hun redusert til radiostasjon og varelager. I 1932 ble hun forlatt som vrak.

Det er litt trist at hun fikk denne skjebnen, særlig fordi så mye av utstyret om bord egentlig kom fra Fram. I 1932 lå Fram til reparasjon ved Framnæs Mek. Verksted, og man burde den gang vært forutseende nok til å sikre seg en del av originaldelene. Men etterpåklokskap er som kjent den ypperste av all klokskap.