Fridtjof Nansen

Født 10. oktober 1861 Død 13. mai 1930 Bisatt den 17. mai 1930.

Hvis vi skulle nevne én person som ga liv til Norge som ny nasjon i 1905, ville vi ikke komme utenom Fridtjof Nansen. Hans virke spenner over et så stort felt at jeg her bare vil liste opp noe av det han drev med:

Hvert av disse momentene er rike nok til en egen artikkel. Det får være, for det har andre for lengst gjort Vi får nøye oss med å trekke noen tråder som passer denne oppgaven.

Først må vi nevne Grønlandsferden. Den startet egentlig med en tur om bord i selfangstskuta Viking i 1881. Her var han zoologistudent og eneste passasjer. Men han stiftet bekjentskap med Arktis og livet som jeger og fangstmann. På denne turen fant han    drivtømmer som viste seg å være komet fra Sibir. Han fant også slam på isen og fant senere ut at den kom fra land i nærheten av Beringstredet. Så ble det mer forskning og annet rutinepreget arbeid før anledningen bød seg.

Han hørte om A. E. Nordenskiölds ilandstigning på Øst-Grønland. Tanken om å krysse Grønlandsisen fra øst mot vest ble vekket. Med seg på denne turen hadde han Otto Sverdrup, Olaf Dietrichson, Kristian Kristiansen Trana, Samuel Balto og Ole Nielsen Ravna. På grunn av vanskelige isforhold langs kysten kunne de ikke starte oppstigningen til breen før den 15. august. For å komme over, og dette hadde ingen gjort før dem, måtte de helt opp i 2700 meters høyde. 42 døgn tok ferden over, men da var siste skip fra Godthåb for lengst gått. De måtte overvintre, og denne perioden brukte Nansen godt til etnografiske studier.

De fikk en kongelig mottagelse da de våren 1889 vendte hjem med første båt. Nansen hadde nå fått et stort navn i polarforskningen og i det norske folks bevissthet.

Så begynte han sommeren 1891 å planlegge sin store ferd over Polhavet. Men han visste at han trengte en solid og spesialbygget båt til ferden. Den fikk han bygget hos Colin Archer i Larvik. Sammen fant de ut at formen måtte være som et egg, ingen rette kanter der isen kunne få spenntak og skru båten i stykker. Denne gangen ga også den norske stat økonomisk støtte. Norge var inne i en løsrivelsesprosess fra Sverige, og dette var noe en gryende nasjon kunne samles om. Nasjonen trengte helter.

Den 24. juni 1893 kom de av gårde fra Kristiania. De frøs fast i isen ved De Nysibirske øyer i slutten av september, og ferden over Polhavet begynte. Fram fungerte slik hun skulle, men isdriften var ikke helt som de ønsket. Det gikk sakte, og innimellom gikk ferden sydover igjen. En tid lurte han på om ikke hele ferden ville komme til å vare hele 6 – 7 år. Etter en stund skjønte han også at de ikke ville drive over selve polpunktet. Etter hvert ble nok også kjedsomheten og rutinen for plagsom. Forskningen om bord gikk som den skulle, skipet var trygt i Otto Sverdrups hender, og polpunktet fristet.

Den 14. mars 1895 forlot Nansen og Hjalmar Johansen Fram med 28 hunder, tre sleder og 764 kg last. Sledeferden er nok for dårlig forberedt i og med at de har tre sleder og to til å føre hundene. De sliter enormt, og den l8. april ved det historiske 86⁰ 14 min. må de vende om og dra sydover igjen. Forholdene er ekstreme, og de begynner å gjøre feil. Bl.a. glemmer de å trekke klokkene slik at de ikke lenger vet hvor de er. Drivisen er i stadig drift. I tillegg er området dårlig utforsket. De tror det er land der det ikke er noe land. De går i tillegg tom for mat en periode. Likevel, lykken smiler til dem, og den 15 august setter de føttene på bart land. 13 dager senere tar de den tunge beslutningen om å overvintre på Kapp Norvegia på Frans Josefs Land.

I løpet av vinteren spiser de 19 isbjørner noe som skulle tilsi at de spiste 5 kg kjøtt hver i døgnet! Den 19. mai 1896 bryter de leir for å ta seg over det de tror er et kort havstykke til Svalbard. Så den 17. juni hører Nansen hunder som bjeffer, og like etterpå treffer de folk fra Frederick Jacksons overvintringsleir på Kapp Flora. Som Jackson senere skriver: "A more remarkable meeting than ours was never heard of!"

Resten er historie og eventyr: Nansen og Fram vender hjem i triumf. Norge har fått en nasjonalhelt uten sidestykke. Også langt utenfor landets grenser blir dette lagt merke til. Denne suksessen bereder grunnen for mye av det Nansen gjorde.

Det meste kunne gått galt under denne sledeferden, og vi kan bare være takknemlige for at det gikk som det gikk. Norsk historie ville sett ganske annerledes ut om Nansen og Johansen ikke hadde kommet fra det med livet i behold. Alle oddsene stod egentlig i mot dem. Lykken var nok bedre enn forstanden.

Med denne ferden avsluttet Nansen sitt liv som polarforsker. Riktignok var han på Svalbard flere ganger i årene som fulgte, men Nordpolen ble for ham en urealisert drøm. Det samme ble Sydpolen. Det var nok ikke med lett hjerte han lot Roald Amundsen låne Fram i 1910.

Innledningsvis nevnte jeg i stikkords form noen av de arbeidsfelt Nansen var opptatt av. La meg kort utdype dem:

La meg også nevne at Nansen også var et av de store forbilder i norsk samfunnsliv rundt århundreskiftet. Erik Werenskiold brukte ham som modell for sin tegning av Olav Trygvason. Uten Nansen som forbilde ville kanskje heller ikke Roald Amundsen blitt den polarforsker han ble.

Han levde enkelt og døde plutselig mens han drakk te sammen med sin svigerdatter Kari. Etter bisettelsen den 17. mai 1930 ble det skutt 13 skudd fra Akershus da klokken slo tolv. Overalt vaiet flaggene på halv stang, også på Slottet. Det sørget Kong Haakon for.