| SJAMANISME |
Samenes førkristne tro var en livsstil, et levesett. Den fortalte hva en skulle gjøre i forskjellige livssituasjoner. Det spesielle ved samisk mytologi, var at en hadde en Noaidi, en Sjaman. Betegnelsen sjaman har sin opprinnelse fra Nord-Asia, fra manchutungusiske språket, hvor begrepet viser til personer som gjennom ekstase kan oppnå kontakt med åndene. Sjamanisme er ikke i seg selv en religion , men en kultform. Hvem kunne bli sjaman? Hver landsby hadde sin egen sjaman. Ofte gikk dette i arv fra far til sønn, men hadde ikke sjamanen noen sønner, ble en spesielt utvalgt . Når sjamanen merket at det begynte å stunde mot slutten, ble arvtakeren tatt i lære. Underveis kunne det selvfølgelig skje at sjamanen oppdaget at arvtakeren slett ikke hadde evnene som skulle til. Da måtte en finne en ny i landsbyen. Kilder forteller også om kvinnelige sjamaner, men det var mer skjelden. Den samiske førkristne troen hadde sjamanistiske trekk. Blant annet fantes det sjamaner som opptrådde som bindeledd mellom mennesket og åndene. Forfedrene som oppholdt seg i "Saivo", det hinsidesliggende riket, var en del av åndene som sjamanen hadde kontroll over. Sjamanene var utvalgte, og kunne reiste til den andre verdenen for å berge mennesker ut av dødsmaktens grep. Han fikk hjelp av diverse hjelpeånder til dette. Ved å skille sjelen sin fra kroppen kunne sjamanen reise til dødsriket og der var han godt nok kjent til ikke å gå seg vill. For å kunne bevege seg til et annet virkelighetsplan måtte sjamanen være i transe. Det oppnådde han ved å slå på runebomma og joike. Når han var i transe var han "ute av kroppen", og hadde evnen til å påkalle hjelpedyr. Dette var risikabelt, for hvis hjelpedyret døde mens sjamanen var i transe døde også sjamanen. Dette risikerte en sjaman ved slike åndereiser. Mange sjamaner hadde en ved sin side som kunne reise til åndeverdenen hvis ikke sjamanen kom tilbake fra sin ferd. Når sjamanen kom tilbake fra en slik ferd fortalte han om reisen han hadde gjort og om hva som måtte gjøres slik at åndene ble tilfreds. Ofte ble det til en ofring og sjamanen visste etter ferden hva som måtte ofres. Etter slike åndereiser la sjamanen øret til runebommen og hørte på "Djevelens" råd. |
|
![]() |
Merkelige fjelltopper, spesielle steiner, trær, kløfter osv. ble ansett som kraftsentra, fordi åndene hadde tatt bolig i disse. Disse kraftsentra ble kalt "sieiddit", og ofring til "sieiddit" var vanlig. Offeret kunne være horn, bein,dyrefett, dyre -og fiskeoffer. | |