Trommeskåla , eller rammen er uthult av en rirkule. Derfor navnet skåltromme. Furu rirkule anvendt i de fleste tilfellene, men gran finnes også. Trommeskinnet festet med sene. I større shamanistisk sammenheng er denne unik i sitt slag.

Rammen er bøyd av en sveip, og sveipendene er sydd eller klinket sammen. Også her er furu det dominerende materialet. Trommeskinnet er festet på samme måte som skåltrommen.

Stort sett samme form som sveiptrommen, men forskjellen er at ringtrommen er av selvvokst -eller en hel tilskjært fururing. Trommeskinnet er festet med trenagler på rammens øvre kant. I tillegg er skinnkanten forsterket med en kantsøm lik sveip -og skåltrommen.

Også en sveipeteknikk, der sveipen danner en vinkel. Sveipens profil kan sammenlignes med et vinkeljern. Vanskelig å bøye,men når dette var gjort ble det en solid konstruksjon, noe som var nødvendig p.g.a. trommetypens størrelse. Rammen er gjort av to deler i furumateriale som er sømmet sammen med sener eller skinnsnorer. Trommeskinnet er spent over hele rammen og festet med trenagler.

Rammen av runebomma var laget som en flerbunnet, oval eller rund skål. Treet var som oftest av furu, men kunne også være bjørk og gran.

Trommetreet måtte ha vokst et sted hvor solen aldri ble sett, og det måtte ha stått for seg selv -langt fra andre trær. Stammens vekst måtte gå med sola -ikke mot. Treet skulle også ha vokst ved en foss eller i en dal. Emnet ble kalt rirkule.

I bunnen av runebomma ble det laget et håndtak, og langs yttersidene var det hull hvor snorer med messingringer o.l. i endene kunne festes. Dette var tegn på takknemlighet over vellykket sjamanhjelp.

Det ble også merket på tromma hvor mange bjørn eieren hadde skutt, ved hjelp av bjørnens hjerte, blod og nagler. Bjørnen var et guddommelig og hellig dyr, kanskje på grunn av sin kraft og styrke, men den ble likevel jaktet på.

Over rammen var det spent et stramt reinskinn, og oversiden var glatt og fin. Det ble malt med en blanding av olderbark og reinsdyrblod.