Sootkanalen

 
   

Innledning

Grensetraktene mellom Eidskog, Nes og Aurskog-Høland er rike på sjøer og tjern, elver og bekker - naturperler på rekke og rad som er med på å gi bygdene sitt vakre særpreg. I dag betyr disse vassdragene mye for rekreasjon og nedstressing.
Det har alltid vært slik at folk har søkt inn til blinkende skogsvann bare av fritids og trivselsgrunner. Går vi tilbake noen hundre år, teller det nok mere det vassdragene kunne gi av arbeid og daglig utkomme her i skogtraktene. Det er midt i den mørkeste perioden i norsk historie, "firehundreårsnatta" med dansk styre, at det skjedde noe som fikk framtida til å lyse for våre forfedre. Tømmerstokkene i skogen ble etterspurt vare.
Det var Mangenvassdraget som kom til å bety mest for fløtinga av tømmeret herfra i denne tiden. Men også dette vassdraget har sitt naturlige utløp østover inn i Sverige. Den eneste måten å få tømmeret til Halden på var derfor transittfløting gjennom Sverige, dette pågikk i flere hundre år.
Etter 1814 ble jo forholdet til Sverige bedre, vi var jo da i union med Sverige. Tiltross for dette ønsket nå skogeierne å undersøke mulighetene for en mer lettvint og framfor alt raskere transportvei for tømmeret fra Mangenskogene og Eidskog, slik at en slapp fløtinga gjennom Sverige.
Denne drømmen gikk i oppfyllelse i 1849 i og med byggingen av Sootkanalen, Norges første sluseanlegg, som gjorde det mulig å fløte tømmeret mot strømmen oppover sinnrike sluser og dammer. Mannen bak dette, og liknende prosjekter i grensetraktene var "Gubben mot strømmen", Engebret Soot

Sluseanlegget

Engebret Soot

Sootkanalens åpning

Soorkanalen 50 år

Bilder fra moderne sluser i Haldensvassdraget

 

Kilder: "Engebret Soots kanalanlegg", Jan Wiig 1979
           "Gubben mot strømmen", Bjørn Andresen, Sverre Eier og Svein Herpset 1987