Finnekulturen
på Romerike
SKOGFINNENE I AURSKOG-HØLAND
De første finnene kom trolig til Mangen i Aurskog på 1620-tallet.
Den første plassen var trolig plassen Fallet, nord for Nordre Ovlien.
Det er rester etter plassen den dag i dag. Den andre var på Sør-Mangen.
Finnene levde trolig bra de første tiårene, men under Gyldenløvekrigen
1675-79 fikk de problemer. Mange ble fordrevet fra Mangen og Ovlien på
denne tiden. Men i 1686 var det ennå finner igjen. Tilsynelatende
satt de da trygt, men omkring 1690 må myndighetene ha fordrevet de
fleste.
Forholdene måtte ha bedret seg noe etter den tid. Etter folketellingen
fra 1701, har det kommet flere finner til Mangen ut på 1690-tallet.
Muligens visste ikke myndighetene at de var finner. De ble husmenn under
Sør-Mangen, og holdt til på Soot, Fagerlia og Garsjøen.
Foruten på disse steder, bodde det finner i Molidalen, Langlia,
Gravdalen, Bråten og Øisjøen. Også plassene Morttjernet
og Hemingby nede i bygda regnes som finneplasser. Plassene Finnholt og
Finsrud i den søndre del av Aurskog, kan også ha vært
finneplasser.
Den første finnen i Setskog var trolig Johannes Sigfridsen fra
Løvhøiden i Eidskog. Han bosatte seg på Grasmoen først
på 1700-tallet. Han var av Sigfridsenætten på Sør-Mangen.
Om annen finnebosetning, se kart over finnebosetningen i Aurskog-Høland.
For ytterligere kunnskap om finnebosetningen i kommunen, vises til Asbjørn
Fossens bok, "Historien om de norske skogfinnene".
FINNEINNVANDRINGEN
Finland var en del av Sverige på 1500-tallet. Mange finner arbeidet
da i Sverige, blant annet i bergverkene. På slutten av 1500-tallet
begynte en ny type innvandring fra Finland til Sverige. Det var finner
som drev med en særegen form for jordbruk, kalt svedjebruk. (Se om
svedjebruk på eget oppslag i Finnestua).
Finnene fikk gode vilkår av svenskekongen, men etter noen år
ble svedjebruket forbudt. Svenskene trengte skogen til bergverkene. De
som ikke ville tilpasse seg svensk jordbruk eller jobbe i bergverkene,
stod da uten eksistensgrunnlag. Mange valgte å dra over grensen til
Norge og fortsette svedjing der. De spredde seg raskt ut over det østlige
Norge. I de første tiårene levde de av svedjebruket,
jakt og fiske og det som naturen gav.
Svedjebruket ble også etter en tid forbudt i Norge. Etter hvert
gled finnene inn i den norske samfunnet og levde som nordmenn flest. Men
finnene giftet seg lenge stort sett bare med hverandre slik at finneinnslaget
var stort på hele 1700-tallet.
Mange betydelige mennesker har skogfinnene som forfedre. Her skal nevnes
Bjørnstjerne Bjørnson, Richard Nordraak og arbeiderdikteren
Rudolf Nilsen. Den siste har sine aner fra Setskog, de to første
fra Hadeland.
I 1686 var det 1065 rene finner og 160 halvfinner i Norge, de fleste
i de østlige deler av Norge.
Historien om de Norske skogfinnene er utgitt i bokform i 1994 av Asbjørn
Fossen. Boka kan kjøpes på Bygdetunet.
KATTISSER
Navnet kommer fra det finske ordet "Katiska". Dette er en fangstinnretning
for fisk basert på prinsippet om å stenge fisken inne. En satte
trespiler ned i bunnen i grunne viker og sund, fra land og utover. Ytterst
ble det satt opp 2 "vinger" av trespiler slik at fisken ble ledet inn i
en kum. Der ble den stående til den ble tatt opp med håv fra
båt.
Det regnes som sikkert at kattissene er kommet til Norge med de finner
som kom fra Sverige på 1600-tallet. Til Sverige kom kattissene fra
Finland og til Finland fra Russland. Ordet kattisse forekommer ikke i skriftlige
kilder i Norge før på 1700-tallet, og kattisser forekommer
ikke i Danmark.
Det vises til kart over bosetningen i Aurskog-Høland hvor kattissfunn
og navn med kattis som forstavelse, er avmerket.
FINNESTUAS HISTORIE
Plassen Bråten ble tatt opp mellom 1701 og 1706. Vi vet navnene på
de som bodde der i 1706 og 1711 og noen år videre, men vi vet ikke
om disse var finner. Den ene hette Søren Sørensen og var
født omkring 1676. Han hadde tilknytning til Langlien hvor det bodde
andre finneætlinger. Men fra omkring 1715 kom det helt sikkert finner
hit. Det var Brynil Mikkelsen Soot som var oldebarn til en av de første
finnene i Mangenområdet, Mikkel Eskildsen. Han holdt til på
Fallet under Ovlien fra slutten av 1640-tallet. Den siste av Brynils slekt
som bodde på Bråten, var Amund Mikkelsen født 16.09.
1741.
Vi kan ikke se spor etter finnenes byggeskikk i stua. Stua kan ha endret
bruksområde med tiden. Den har neppe vært en tradisjonell røykstue
da spor etter røykovnen mangler. Den stod alltid i et hjørne
og dekket omtrent en fjerdedel av rommet. På 1700-tallet hadde finnene
ikke egen byggeskikk. Finnenes byggeskikk ble påvirket av svenskene
i den tiden de bodde i Sverige og av norsk byggeskikk da de kom hit. Byggemåten
på den tiden ble i stor grad bestemt av den som bygde husene og hva
han hadde lært.
STOKKEBÅTER
Stokkebåter er enkle farkoster uthulet av trestammer, oftest av furu.
De kunne være fra 2,5 til 6 meter lange og fra 40 - 60 cm brede.
Båtene var forholdsvis spisse foran og rette bak og hadde lett for
å kantre. For å gjøre båtene mer stabile, ble
det satt på et bord eller halvkløving på hver side,
eller stokker ble festet på sidene med vidjer. Bordene ble festet
med trenagler. I sidene var det hull til feste for vidjene. Til framdrift
ble det brukt padleårer. De fleste stokkebåtene som er
funnet i Øst-Norge, er trolig lagd av finner eller deres etterkommere.
I Aurskog er det funnet 7 stokkebåter, I Setskog 4 og i N. Høland
3.
SVEDJEBRUK
Svedjebruk er navnet på den prosess hvor en feller og brenner skog
og sår rug, eventuelt roer (neper) i asken. Skogen ble vanligvis
felt på forsommeren. De felte trærne ble oftest kalt "fallet".
Det fikk ligge og tørke til neste vår. Da ble det tent på.
Umiddelbart etter ble det sådd rug i asken. Finnene brukte en spesiell
rug som ble kalt korpiruis. Den var 2-årig og busket seg første
året. Om høsten ble "buskene" beitet ned av dyrene. Neste
vår kom det opp fra 8-15 strå av "busken" og hvert strå
ga mange korn. Fra ett korn kunne en således få flere hundre
igjen.
I Aurskog-Høland har finnenes svedjebruk satt spor etter seg
i stedsnavn. Navn som Vålfjellet, Rugfallet, Risbråte, Rugbråte
eller bare "Fallet" er slike navn.
Kilder: "Historien om de norske skogfinnene", av Asbjørn Fossen
