Det var en gang...

Her kan du lese noen av de mest kjente folkeeventyrene i Norge. De tre Bukkene Bruse som skulle til seter og gjøre seg fete. Pannekaken. Kvitebjørn kong Valemon. Den syvende far i huset. DE TRE BUKKENE BRUSE SOM SKULLE TIL SETERS OG GJØRE SEG FETE Det var engang tre bukker som skulle gå til seters og gjøre seg fete, og alle tre så hette de Bukken Bruse. På veien var det en bro over en foss, som de skulle over, og under den broen bodde et stort, fælt troll, med øyne som tinntallerkener, og nese så lang som et riveskaft. Først så kom den yngste Bukken Bruse og skulle over broen. Tripp trapp, tripp, trapp, sa det i broen. "Hvem er det som tripper på mi bru?" skrek trollet. "Å, det er den minste Bukken Bruse; jeg skal til seters og gjøre meg fet," sa bukken, den var så fin i målet. "Nå kommer jeg og tar deg," sa trollet. "Å nei, ta ikke meg , for jeg er så liten jeg; bi bare litt, så kommer den mellomste Bukken Bruse, han er mye større." "Ja nok," sa trollet. Om en liten stund så kom den mellomste Bukken Bruse og skulle over broen. Tripp trapp, tripp trapp, tripp trapp, sa det i broen. "Hvem er det som tripper på min bru?" skrek trollet. "Å, det er den mellomste Bukken Bruse, som skal til seters og gjøre seg fet," sa bukken; den var ikke fin i målet, den. "Nå kommer jeg å tar deg," sa trollet. "Å nei, ta ikke meg, men bi litt, så kommer den store Bukken Bruse, han er mye, mye større." "Ja nok da," sa trollet. Rett som det var, så kom den store Bukken Bruse. Tripp trapp, tripp trapp, tripp trapp, sa det i broen; den var så tung at broen både knaket og braket under den! "Hvem er det som tramper på mi bru?" skrek trollet. "Det er den store Bukken Bruse," sa bukken, den var så grov i målet. "Nå kommer jeg å tar deg," skrek trollet. "Ja, kom du! Jeg har to spjut med dem skal jeg stange dine øyne ut! Jeg har to store kampestene, med dem skal jeg knuse både marg og bene!" sa bukken. Og så røk den på trollet og stakk ut øynene på ham, slo sund både marg og ben, og stanget ham utfor fossen; og så gikk den til seters. Der ble bukken så fete, så fete at de nesten ikke orket å gå hjem igjen, og er ikke fettet gått av dem, så er de der ennå. Og snipp snapp snute, her er det eventyret ute. PANNEKAKEN Det var engang en kone som hadde syv sultne unger, og dem stekte hun pannekaker til. Det var råmelks-kake, den lå i pannen og este seg så tykk og god, og ungene sto omkring, og gamlefar satt og så på. "Å, la meg få litt pannekake, mor mi, jeg er så sulten", sa den ene ungen. "Å kjære deg", sa den andre. "Å kjære, vene deg", sa den tredje. "Å kjære, vene, snille deg", sa den fjerde. "Å kjære, vakre, vene, snille deg", sa den femte. "Å kjære, vakre, vene, gode, snille deg", sa den sjette. "Å kjære, vakre, vene, gode, snille, søtte deg", sa den syvende, og så ba de om pannekake alle sammen, den ene vakrere enn den andre, for de var så sultne og snille. "Ja, barna mine, bi nå bare til den vender seg", sa hun - til jeg får vendt den, skulle hun ha sagt - "så skal dere få pannekake alle sammen; se bare hvor tykk og velnøyd den ligger der". Da pannekaken hørte dette, ble den redd, og rett som det var, så vendte den av seg selv og ville ut av pannen; men den falt ned igjen på den andre siden, og da den hadde stekt seg litt på den også, så den ble fastere i fisken, spratt den ut på gulvet og trillet avsted som et hjul ut gjennom døren og bortetter veien. "Hei, da!" Kjerringa etter med pannen i den ene hånden og sleiva i den andre, det forteste hun kunne, og barna etter henne igjen, og gamlefar hinkende etter til slutt. "Hei, vil du bie! Knip den, ta den, hei da!" skrek de i munnen på hverandre og skulle ta den på spranget og fange den igjen. Men pannekaken trillet og trillet, og rett som det var, var den så langt unna at de ikke kunne se den, for pannekaken var flinkere til bens enn alle sammen. Da den hadde trillet en stund, så møtte den en mann. "God dag, pannekake," sa mannen. "Gu’ signe, mann brann," sa pannekaken. "Kjære mi pannekake, trill ikke så fort, bi litt og la meg få ete deg," sa mannen. "Når jeg har gått fra kone krone, gamlefar’n, og sju skrikerunger, så kan jeg vel gå fra deg, mann brann," sa pannekaken, og trillet og trillet til den møtte en høne. "God dag, pannekake," sa høna. "God dag, høne pøne," sa pannekaken. "Kjære mi pannekake, trill ikke så fort, bi litt og la meg få ete deg," sa høna. "Når jeg har gått fra kone krone, gamlefar’n, sju skrikerunger, og mann brann, så kan jeg vel gå fra deg, høne pøne," sa pannekaken og trillet som et hjul bortetter veien. Så møtte den en hane. "God dag, pannekake," sa hanen. "God dag, hane pane," sa pannekaken. "Kjære mi pannekake, trill ikke så fort, bi litt og la meg få ete deg," sa hanen. "Når jeg har gått fra kone krone, gamlefar’n, sju små skrikerunger, fra mann brann og fra høne pøne, så kan jeg vel gå fra deg, hane pane," sa pannekaken, og la til å trille og trille, det forteste den orket. Da den hadde trillet en lang stund, så møtte den en and. "God dag, pannekake," da anda. "God dag, ande vande," sa pannekaken. "Kjære mi pannekake, trill ikke så fort, bi litt og la meg få ete deg," sa anda. "Når jeg har gått fra kone krone, gamlefar’n, sju skrikerunger, fra mann brann, høne pøne og hane pane, så kan jeg vel gå fra deg, ande vande," sa pannekaken, og tok til å trille, det forteste den orket. Da den hadde trillet en lang, lang stund møtte den en gås. "God dag, pannekake," sa gåsa. "God dag, gåse våse," sa pannekaken. "Kjære mi pannekake, trill ikke så fort, men bi litt og la meg så ete deg," sa gåsa. "Når jeg har gått fra kone krone, gamlefar’n, sju skrikerunger, fra mann brann, høne pøne, hane pane, og fra ande vande, så kan jeg vel gå fra deg, gåse våse," sa pannekaken og trillet avsted igjen. Da den hadde trillet en lang, lang stund igjen, så møtte den en gasse. "God dag, pannekake," sa gassen. "God dag, gasse vasse," sa pannekaken. "Kjære mi pannekake, trill ikke så fort, bi litt og la meg få ete deg," sa gassen. "Når jeg har gått fra kone krone, gamlefar’n, sju skrikerunger, fra mann brann, hønne pønne, hanne panne, ande vande, og fra gåse våse, så kan jeg vel gå fra deg, gasse vasse," sa pannekaken, og tok til å trille og trille, det forteste den orket. Da den hadde trillet en lang, lang stund, så møtte den en gris. "God dag, pannekake," sa grisen. "God dag, gylte grisesylte," sa pannekaken, og la til og trille og trille, det forteste den orket. "Nei, bi litt," sa grisen, "du trenger ikke til å bråfly slik, vi to kan da gå i mak og slå følge over skogen; det skal ikke være riktig trygt der," sa han. Det syntes pannekaken det kunne være noe i, og så gjorde de så. Men da de hadde gått en stund, kom de til en bekk. Grisen fløt på flesket, det var ingen sak for den; men pannekaken kunne ikke komme over. "Sett deg på trynet mitt," sa grisen, "så skal jeg frakte deg over," sa han. Pannekaken gjorde så. "Nøff-koff!" sa grisen og tok pannekaken i en jafs, og da pannekaken ikke kom lenger, er ikke regla lenger heller. KVITEBJØRN KONG VALEMON Så var det en gang, som vel kunne være, en konge. Han hadde to døtre som var stygge og slemme, men den tredje var så ren og blid som klare dagen, og kongen og alle var glade i henne. Hun drømte en gang om en gullkrans, som var så deilig at hun kunne ikke leve om hun ikke fikk den. Men da hun ikke kunne få den, ble hun sturen og kunne ikke tale for sorg, og da kongen fikk vite at det var kransen hun sørget for, så sendte han ut en som var klipt ut på lag som den kongsdatteren hadde drømt om, og skikket bud til gullsmeden i alle land, om de kunne skaffe maken til den. De arbeidet både dag og natt; men noen av kransene slengte hun, de andre ville hun ikke så mye som se på. Men så var det en gang hun var i skogen, da fikk hun se en kvitbjørn, som hadde den kransen hun hadde drømt om, mellom labbene og lekte med. Så ville hun kjøpe den. Nei, den var ikke til fals for penger, men bare når han fikk henne selv. Ja, det var aldri verdt leve uten den, sa hun; det var det samme hvor hun kom og hvem hun fikk, når hun bare fikk kransen. Og så ble de forlikt om at han skulle hente henne om tre dager, og det var torsdagen. Da hun kom hjem med kransen, ble alle glade for de hun var glad igjen, og kongen mente det kunne saktens ikke være så farlig å stagge en kvitbjørn. Det tredje dagen måtte hele krigsmakten ut rundt slottet til å ta imot ham. Men da kvitbjørnen kom, var det ingen som kunne stå imot ham, for ham bet det ingenting på; han slo dem ned på ymse sider, så de lå i haugevis. Dette syntes kongen gikk rent på skade; så sendte han den eldste datteren og henne tok kvitbjørnen på ryggen og for avsted med. Da de hadde reist langt og lenger enn langt, så spurte kvitbjørnen: "Har du sittet mjukere, har du sett klarer?", sa han. "Ja, på min mors fang satt jeg mjukere, i min fars gård så jeg klarere", sa hun "Ja, så er du ikke den rette", sa kvitbjørnen, og jaget henne hjem igjen. Neste torsdagen kom han igjen, og da gikk det like ens. Krigsmakten var ute og skulle ta imot kvitbjørnen; men det bet hverken jern eller stål på ham, og så slo han dem ned som gras, så kongen måtte be ham holde opp, og så sendte han ut den nest eldste datteren, og henne tok kvitbjørnen på ryggen og for av gårde med. Da de hadde reist langt og lenger enn langt, spurte kvitbjørnen: "Har du sett klarere, har du sittet mjukere?", sa han. "Ja", sa hun , "i min fars gård så jeg klarere, på min mors fang satt jeg mjukere". "Ja, så er du ikke den rette", sa kvitbjørnen, og jaget henne hjem igjen. Den tredje torsdags kvelden kom han igjen. Da sloss han enda hardere enn de andre gangene; så syntes kongen han ikke kunne la ham slå ned hele krigsmakten , og så ga han ham den tredje datteren i guds navn. Så tok han henne på ryggen og reiste avsted langt og lenger enn langt, og da de var kommet bort i skogen, så spurte han henne, som han hadde spurt de andre, om hun hadde sittet mjukere og sett klarere. "Nei, aldri!", sa hun. "Ja, du er den rette", sa han Så kom de til et slott, som var så gildt at det slottet far hennes hadde, var som den usleste husmannsplass i sammenligning med det. Der skulle hun være og leve godt, og hun skulle ikke ha annet å gjøre enn passe på at varmen aldri gikk ut. Bjørnen var borte om dagen, men om natten var han hos henne, og da var han menneske. Det gikk alt både godt og vel i tre år. Men hvert år fikk hun et barn, og det tok han og for bort med, straks det var kommet til verden. Så ble hun mer og mer sturen, og ba hun kunne få lov til å komme hjem og se til foreldrene sine. Ja, det var ikke noe i veien for det; men først måtte hun love at hun skulle lye etter det faren sa, men ikke etter det moren ville hun skulle gjøre. Så kom hun hjem, og da de var alene med henne, og hun hadde fortalt hvordan hun hadde det, ville moren gi henne lys med, så hun kunne få se hvordan han var. Men faren sa: Nei, det skulle hun ikke gjøre; "det er til skade og ikke til gagn." Men hvordan det var eller ikke, så fikk hun lysestubben med seg da hun reiste. Det første hun gjorde da han hadde sovnet, det var at hun tente i og lyste på ham; han var så vakker at hun syntes hun aldri kunne få sett nok på ham, men som hun lyste, så dryppet det en het talgdråpe på pannen hans, og så våknet han. "Hva er det du har gjort!?", sa han. "Nå har du gjort oss ulykkelig begge to; det var ikke mer enn en måned igjen, hadde du bare holdt ut den, så hadde jeg vært frelst; for det er en trollkjerring som har forgjort meg, så jeg er kvitbjørn om dagen. Men nå er det ute med oss, nå må jeg fare dit og ta henne. Hun gråt og bar seg ille; men han måtte reise og han skulle reise. Så spurte hun om hun ikke kunne få være med. Det var ingen råd til det, sa han; men da han for av gårde i bjørnehammen, tok hun tak i ragget likevel, kastet seg opp på ryggen av ham og holdt seg fast. Så gikk det avsted over ur og berg, gjennom holt og runner, til klærne ble revet av henne, og hun var så dødelig trett at hun slapp taket og ikke visste mere av seg. Da hun våknet, var hun i en stor skog, og så la hun avsted igjen; men hun visste ikke, hvor det bar hen. Langt om lenge kom hun til en stue; der var det to kvinnfolk, en gammel kone og en vakker liten jentunge. Kongsdatteren spurte om de hadde sett noe til Kvitebjørn kong Valemon. "Ja, han for her i dag tidlig; men han for så fort at du visst aldri tar ham igjen", sa de. Jentungen for om og klipte og lekte seg med en gullsaks, som var slik at silkefillene og fløyelsremsene fløy om henne, bare hun klipte i luften. Der den var, manglet det aldri klær. "Men denne konen som skal fare så vidt og så vondte veier, hun må slite hardt", sa jentungen; "hun kunne trenge mer til denne saksen, hun enn jeg, til å klippe klær til seg", sa hun, og så ba hun om hun ikke fikk lov til å gi henne saksen. Jo, det skulle hun ha lov til. Så reiste kongsdatteren av gårde gjennom skogen, som det aldri ville bli noen ende på, både dagen og natten, og neste morgen kom hun til en stue igjen. Der var det også to kvinnfolk, en gammel kone og en jentunge. "God dag", sa kongsdatteren. "Har dere sett noe til Kvitebjørn kong Valemon?", spurte hun. "Var det du som skulle hatt ham kanskje?", sa kjerringa. Det var da det. "Jo, han for framon her i går; men han for så fort at du aldri tar ham igjen", sa hun. Jentungen gikk på gulvet og lekte med en flaske, som var slik at den skjenkte alt det de ville ha, og der den var, manglet det aldri drikke. "Men denne stakkars kjerringa som skal fare så vidt og så vonde veier, tenker jeg kan bli tørst og lide mye annet vondt", sa jentungen;" hun kan trenge mer til denne flasken, hun enn jeg", sa hun, og så spurte hun om hun ikke fikk lov til å gi henne flasken. Jo, det skulle hun få. Så fikk kongsdatteren flasken, takket for seg og reiste av gårde igjen bort gjennom den samme skogen, både den dagen og natten med. Tredje morgenen kom hun til en stue, og der var det også en gammel kone og en jentunge. "God dag", sa kongsdatteren. "God dag igjen", sa kjerringa. "Har dere sett noe til Kvitebjørn kong Valemon?", sa hun. "Kanskje det var du som skulle hatt ham?", sa kjerringa. Ja, det var da det. "Jo, han for framon her i går kveld; men han for så fort at du aldri tar ham igjen", sa hun. Jentungen gikk på gulvet og lekte med en duk som var slik at når de sa til den: "Duk, bred deg og red deg med alle gode retter!", så gjorde den det, og der den var, manglet det aldri godmat. "Men denne stakkars kjerringa som skal fare så vidt og så vonde veier", sa jentungen, "hun kan komme til både å sulte og lide mye annet vondt, så hun kan trenge mer til denne duken enn jeg", sa hun, og så spurte hun om hun ikke fikk lov til å gi henne duken. Det skulle hun ha lov til. Så tok kongsdatteren duken og takket for seg, og reiste av gårde langt og lenger enn langt, bort igjennom den samme mørke skogen, hele den dagen og natten, og om morgenen kom hun til et tverrberg, som var så bratt som en vegg, og så høyt og så bredt at hun ingen ende kunne se. Det var en stue der også, og da hun kom inn, var det først hun sa: "God dag, har du sett om Kvitebjørn kong Valemon har faret denne veien?" "God dag igjen", sa kjerringa; "det var kanskje du som skulle hatt ham?", sa hun. Det var da det. "Ja, han for oppetter berget her for tre dager siden; men der kan ikke noe uflygende slippe opp", sa hun. I denne stua var det så fullt av småbarn, og alle sammen hang de i stakken på mor si og skrek på mat. Kjerringa satte på varmen en gryte full med runde småstein. Kongsdatteren spurte hva det skulle være godt for. De var så fattige, sa kjerringa, at de hverken hadde mat eller klær, og det var så vondt å høre barna skrike etter matbeten; men når hun satte gryta på varmen og sa: "Nå er eplene snart kokt", så var det som det døyvde sulten, og de ga tål en stund, sa hun. Det varte ikke lenge før kongsdatteren fikk fram duken og flasken, det kan en nok vite, og da barna var mette og glade, klipte hun klær til dem med gullsaksen. "Ja", sa Kjerringa i stua, "siden du har vært så hjertelig snill mot meg og barna mine, så var det skam om ikke jeg gjorde det vi kan, for å friste å hjelpe deg oppover berget. Mannen min er riktig en mestersmed. Nå får du slå deg til ro til han kommer hjem, så skal jeg ha ham til å smi klør til deg til hender og føtter, så får du friste å kravle deg opp." Da smeden kom, tok han på med klørne med en gang, og den andre morgenen var de ferdig. Hun hadde ikke tid til å bie, men takket for seg, hugg seg fast og krøp og kravlet med stålklørne hele dagen og natten, og da hun var så trett, så trett at hun syntes hun ikke kunne lette en hånd mer, men ville sige ned igjen, da var hun oppe. Det var en slette, med åkrer og enger så store og vide at hun aldri tenkt seg så vidt og så jevnt, og straks ved var det et slott fullt av arbeidsfolk av alle slag, som strevde som maur i en tue. "Hva er her på ferde?", spurte kongsdatteren. Jo, her bodde hun, den trollkjerringa som hadde forgjort Kvitebjørn kong Valemon, og om tre dager skulle hun ha bryllup med ham. Hun spurte om hun ikke kunne få talt med henne. Nei, var det likt seg, det var da rent umulig. Så satte hun seg utenfor vinduet, og til å klippe med gullsaksen, så fløyels- og silkeklærne føk som i en snøkave. Da trollkjerringa fikk se det, ville hun kjøpe saksen; "for alt det skreddermestrene strevet, så monner det ikke", sa hun; "Det er for mange som skal kles opp." For penger var den ikke til fals, sa kongsdatteren; men hun skulle få den, om hun fikk lov til å sove med kjæresten hennes i natt. Ja, det kunne hun godt få, sa trollkjerringa; men hun ville selv svæve ham og selv vekke ham. Da han hadde lagt seg, ga hun ham en sovedrikk, så han ikke var i stand til å våkne, alt det kongsdatteren ropte og gråt. Den neste dagen gikk kongsdatteren utenfor vinduene igjen, og satte seg til å skjenke av flasken; det fosset som en bekk både med øl og med vin, og aldri ble den tom. Da trollkjerringa fikk se det, ville hun kjøpe den; for "alt det de strever med å brygge og brenne, så monner det ikke, det var for mange som skal ha drikke", sa hun. For penger var den ikke til fals, sa kongsdatteren; men fikk hun lov til å sove med kjæresten hennes i natt, skulle hun få den. Ja, det kunne hun godt få, sa trollkjerringa; men hun vill selv svæve ham og selv vekke ham. Da han hadde lagt seg, ga hun ham en sovedrikk igjen, så det ble ikke likeren den natten heller; han var ikke god for å våkne; alt det kongsdatteren ropte og gråt. Men den natten var det en av håndverkerne som arbeidde i rommet ved siden av. Han hørte gråten der inne, og skjønte hvordan det hang i hop, og neste dag sa han til prinsen at hun måtte ha kommet, kongsdatteren som skulle frelst ham. Den dagen gikk det like ens med duken som med saksen og flasken; da det var ved middagstid, gikk kongsdatteren utenfor slottet, tok fram duken og sa: "Duk, bred deg og red deg med alle gode retter", så var det mat, og så det var nok til hundre mann; men kongsdatteren satte seg til bords alene. Da trollkjerringa fikk se duken, så ville hun kjøpe den; "for alt det de koker og steker, så monner det ikke; det er for mange munner som mat skal ha", sa hun. For penger er den ikke til fals, sa kongsdatteren; men fikk hun lov til å sove med kjæresten hennes i natt, skulle hun få den. Den kunne hun godt få, sa trollkjerringa; men selv ville hun svæve ham, og selv ville hun vekke ham og. Da han hadde lagt seg, kom hun med sovedrikken; men denne gangen aktet han seg og lurte henne. Trollkjerringa trodde ham ikke mer enn som så, hun heller; for hun tok en stoppenål og stakk tvers igjennom armen på ham og ville prøve om han sov tungt nok; men enda så vondt det gjorde, så rørte han seg ikke, og så fikk kongsdatteren lov til å komme inn til ham. Da var allting godt og vel, og når de bare ble kvitt trollkjerringa, så var han frelst. Så fikk han tømmermennene til å gjøre en svivelem i den broen brudeferden skulle fare over; for de hadde den skikken der, at bruden red fremst i ferden. Da hun kom utpå, sveiv lemmen rundt med bruden og alle de trollkjerringene som var brudekonene hennes. Kong Valemon og kongsdatteren og alle bryllupsfolkene for tilbake til slottet, og tok med av gullet og pengene til trollkjerringa, alt det de kunne føre. Også for de av gårde til hans land, der de skulle holde det rette bryllupet. Men på veien var kong Valemon innom og tok med de tre småjentene, og nå gikk hun se hvorfor han hadde tatt fra henne barna og satt dem bort; det var for at de skulle hjelpe henne fram til ham. Så drakk de bryllup både stivt og sterkt. DEN SYVENDE FAR I HUSET Det var en gang en mann som var ute å ferdes. Så kom han langt om lenge til en stor vakker gård; det var en herregård så gild at den gjerne kunne ha vært et lite slott. "Her skal det bli godt å få hvile ut," sa han ved seg selv, da han kom innenfor grinda. Tett ved sto en gammel mann med grått hår og skjegg og hugg ved. "God kveld, far," sa ferdesmannen; "kan jeg få lånt hus i natt?" "Jeg er ikke far i huset," sa gamlingen; "gå inn i kjøkkenet og snakk til far min!" Ferdesmannen gikk inn i kjøkkenet; der traff han en mann som var enda eldre, og han lå på kne fremfor peisen og blåste på varmen. "God kveld, far, får jeg lånt hus i natt?" sa ferdesmannen. "Jeg er ikke far i huset," sa den gamle; "men gå inn og snakk til far min; han sitter ved bordet i stua." Så gikk ferdesmannen inn i stua og snakket til den som satt ved bordet; han var mye eldre enn begge de andre, og han satt og hakket tenner, ristet og skalv, og leste i en stor bok, nesten som et lite barn. "God kveld, far, vil I låne meg hus i natt?", sa mannen. "Jeg er ikke far i huset; men snakk til far min, han som sitter i benken", sa mannen som satt ved bordet og hakket tenner og ristet og skalv. Så gikk ferdesmannen til han som satt i benken, og han holdt på og skulle få seg en pipe tobakk: men han var så sammenkrøpen og ristet slik på hendene at han nesten ikke kunne holde på pipen. "God kveld, far", sa ferdesmannen igjen. "Kan jeg få lånt hus i natt." "Jeg er ikke far i huset", svarte den gamle sammenkrøpne kallen;" men snakk til far min, som ligger i senga." Ferdesmannen gikk til sengen, og der lå en gammel, gammel kall, som det ikke var noe annet levende å se på enn et par stor øynene. Ja, ferdesmannen gikk til vuggen; der lå en eldgammel kall, så sammenkrøpen at han ikke var større enn et spedbarn, og han kunne ikke skjønne at det var liv, på annet enn at det låt i halsen på ham imellom. "God kveld, far, kan jeg få lånt hus i natt?", sa mannen. Det vare lenge før han fikk svar, og enda lenger før kallen ble ferdig med det; han sa, han som de andre, at han var ikke far i huset," men snakk til far min, han henger i hornet på veggen". Ferdesmannen glante oppover veggene, og til sist fikk han øye på hornet også, men da han så etter han som hang i det, var han ikke annerledes å se til enn et fal som hadde lignelse av et menneskeansikt. Da ble han så fælen at han skrek høyt:" God kveld, far! Vil I låne meg hus i natt?" Det pep oppe i hornet som en liten talgtitt, og det var ikke mer enn så han kunne skjønne at det skulle være det samme som: "Ja, barnet mitt!". Og nå kom det inn et bord som var dekket med de kosteligste retter og med øl og brennevin, og da han hadde spist og drukket, kom det inn en god seng med reinkalvs-feller, og ferdesmannen var nokså glad for det han langt om lenge hadde funnet den rette far i huset.