Det var en gang ... Eventyrets historie

Ordet eventyr kommer fra det latinske ordet "adventura", som betyr hendelse. Eventyrene tilhører den aller eldste diktningen vi kjenner. De fleste ble til lenge før bøkenes tid. Opphavsmannen til folkeeventyrene er alltid ukjent, og de ble ikke skrevet ned før vårt århundre. Et annet kjennetegn er at det kan dukke opp ulike variasjoner av samme eventyr forskjellige steder i verden, da med lokal og nasjonale tilpasning og særpreg. Eventyret "Presten og klokkeren" stammer trolig fra Orienten og det finnes i ca. 600 varianter både i Asia, Afrika, Amerika og Europa. De norske folkeeventyrene, slik som det norske språket, er en del av en indo-europeisk tradisjon som geografisk strekker seg fra India til Irland. I Norge er de Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe som forbindes med folkeeventyr. De gjorde en stor jobb med å samle inn og skrive ned de muntlige historiene. Dette blir regnet som en viktig del av nasjonalromantikken. Vi kan dele eventyrene inn i tre hovedgrupper: Egentlig eventyr. Dette er den største gruppa. Denne deles igjen opp i undereventyr, novelleeventyr og legendeeventyr. Det som er spesielt med disse eventyrene er at de er lange og har flere episoder. Dyreeventyr. Her er hovedpersonene dyr som blir personifiserte, og historiene er korte. Skjemteeventyr. I disse eventyrene blir det gjort narr av personer og egenskaper. Til denne gruppa hører også de erotiske eventyrene og lygehistoriene. I tillegg til folkeeventyrene ha vi kunstnereventyrene. Kunstnereventyrene benytter som regel det samme stoffet som folkeeventyrene. Den store forskjellen er at her er forfatteren alltid kjent. En av de mest berømte eventyrforfatteren er dansken H.C.Andersen. Les også om hvordan eventyrene er bygd opp.