Den anglikanske kirke

Samværsformer

Hvorfor blir bønneboken brukt?

Bildet viser en kveldsgudstjeneste, kalt Evening Prayer.

Den anglikanske kirkes bruk av ”The Book of Common Prayer”, har blitt kritisert fordi det ikke finnes belegg for den i Bibelen. Til forsvar har kirken hevdet at den trenger et skrift om hvordan oppbyggingen av den kirkelige organisasjon, og gudsdyrkelsen i offentlig form skal gjennomføres, og at Bibelen i denne sammenheng ikke er tilstrekkelig.

Hva inneholder bønneboken?

Bønneboken forener to former for gudstjeneste som ble utviklet i løpet av middelalderen:
messen, dvs. samlingen rundt Herrens bord (..det vi kjenner som nattverd ), og tidebønnen, en form for bønnemøte der Salmenes bok i Det gamle testamente ( GT ) står sentralt, og bibellesningen er langt mer omfattende enn under messen. Det egenartede ved den anglikanske gudstjenesten, er nettopp foreningen av disse to gudstjeneste-tradisjonene, som kommer til uttrykk i de tre gudstjeneste formene: morgen- og kveldsgudstjeneste, samt høymessen. De to første setter rammene for en spesiell dagsrytme lik klostrenes tidebønn, mens høymessen, særlig før, ble holdt vesentlig bare om søndagene og de andre helligdagene i året, noe som har endret seg med årene. I dag anses høymessen som den viktigste møteformen av disse tre.

Endringer i møteform i nyere tid:

I løpet av dette århundret har det foregått et liturgisk reformarbeid i kirken som følge av at mange innenfor den anglikanske kirke har følt avstand til ” det liturgiske språket” og den stramme møteformen som ”The Common Book” legger opp til. Dette har ført til at enkelte kirker supplerer med den nye liturgiboken ”Alternative Service Book” som kom på 80-tallet.

Tilbake.