FORHOLDET MELLOM KONGE OG KIRKE
|
FORHOLDET MELLOM KONGE OG KIRKE |
|
| Det var
kongen som fikk knesatt kristendommen i Norge. Kirken
stod på den måten under kongelig vern og ledelse, den
nære forbindelsen mellom dem fikk betydning for begge
statsmaktene. Den paralelle utviklingen mellom konge og
kirkemakt er et dominerende trekk ved utviklingen av
høymiddelaldersamfunnet. Kirken bidrar direkte i den
statlige utviklingen ved å gi et mønster for
utbyggingen av et statlig organisasjonsapparat,
og også gjennom de geistliges virksomhet i kongens
tjeneste. Kirken får også gjennomslag for sin ideologi
og sine kirkelige prinsipper i Magnus Erlingssons tid. Kirken og kongedømmet kan nærmest betraktes som samarbeidspartnere gjennom hele høymiddelalderen, selv om de var konkurenter på mange områder, blant annet når det gjaldt lovgivning, rettshåndheving, økonomi og samfunnsmakt. Bare under Sverre, og senere i 1280 årene under baronregjeringen som styrte for den unge Magnus Eiriksson, kom det til åpen strid mellom kongemakt og kirke. |