FELLESSKAP.
|
FELLESSKAP. |
|
| Det er ingen
sikre kilder som forteller oss hvordan familiemønsteret
var før vikingtiden, men i vikingtiden var det
enkeltfamiliegården som var rådende. Det er likevel ikke vanskelig å finne områder av samfunnslivet der ætt og slektskap hadde avgjørende betydning. Det er vanskeligere å finne områder der slekt var uten betydning. Den enkeltes status hang nøye sammen med vedkommendes bakgrunn. Jordeiendom og løsøre gikk i arv. Et ekteskap var et bånd mellom to slekter like mye som mellom to mennesker. Dette er med på å illustrere ættens betydning. I det førstatlige samfunnet fantes det ingen sterk maktinnstans eller utbygde institusjoner som stod over individet og ætten. Kom det til konflikt mellom mennesker, var det som oftest de ressurser ætten rådde over som ble avgjørende. Det som kanskje er den viktigste årsaken til at vi karakteriserer dette samfunnet som et ættesamfunn, er nordboernes oppfatning av hva en slekt var. I en sammensveiset slekt skal alle slektsmedlemmene ha en identisk gruppefølelse. Dette kunne bare skje innenfor et sterkt patriarkat eller matriarkat, d.v.s. farfar-far-sønn eller mormor- mor - datter. Det var patriarkatet som var mest aktuelt i vikingtiden, det skulle i praksis bety at ættefaren bestemte helt og holdent over slekten. Slik var det likevel ikke fordi når en kvinne giftet seg beholdt hun også tilhørigheten til sin egen slekt. Også hennes barn følte like stor tilknytning til slektningene på morssiden som på farssiden. Dette systemet skapte usymetriske mønstre og førte ofte til strid mellom folk som var i slekt. |