CAMILLA COLLETTS DIKTNING |
||
|---|---|---|
|
INNHOLDSOVERSIKT Innledning |
Da Camilla
ble gift med Collett, oppmuntret han henne til å skrive. Han syntes hun burde skrive en
roman, for det fantes ingen roman skrevet i Norge om norske forhold. I 1855 kom romanen Amtmandens Døttre ut. Det var en tendensroman, en roman som kritiserer forholdene i samtiden. At en kvinne skrev den første tendensromanen i Norge, er ganske utrolig. Det vitner om en sterk og modig kvinne. Camilla var oppvokst i den peioden i litteraturen som kalles romantikken. På den tiden uttrykte både Welhaven og broren Henrik sine romantiske lengsler i diktene de skrev. Camilla var et offer for den romantiske kjærligheten. Hun ble selv dyrket og tilbedt i vakre dikt, men hennes egen ungdom hadde vært fylt av sorg, savn og fortvilelse. Det romantiske diktet var ikke egnet til å uttrykke den siden av kjærligheten. Men forfatterskapet er nok et resultat av det å være kvinne i denne perioden av litteraturhistorien. Amtmandens Døttre fikk stor betydning for andre forfattere. Det var den første realistiske familieromanen på norsk, og få år senere ble det den dominerende sjangeren. Som alenemor var det vanskelig å overleve som forfatter. Det gjorde Camilla Collett ganske bitter. For å tjene penger skrev hun mest i avisene , og Amtmandens Døttre ble hennes eneste roman. Hun ga i 1863 ut selvbiografien I de lange Nætter. Den forteller om minnene fra livet på Eidsvoll og broren Henrik. Resten av livet og forfatterskapet ble brukt i kampen for kvinnens rett til et verdig liv, et liv der kvinnenes følelser skulle bli tatt på alvor i kjærlighet og ekteskap. I 1877 kom Fra de Stummes Leir, en samling artikler der hun tar et oppgjør med de kvinner som blir presentert i litteraturen. Store diktere får sine pass påskrevet for sin behandling av kvinnene. |
|