AMALIE SKRAMS DIKTNING |
||
|
INNHOLDSOVERSIKT Innledning |
Alt som Amalie Muller hadde hun skrevet
litterære artikler og noveller, men først etter hun slo seg ned i København, gikk
hun i gang med større romaner. Hennes første roman var Constance
Ring 1885. Den forteller om et ulykkelig ekteskap. Den er et angrep på mennenes
moral med utroskap og mange kjærester, noe som gjorde både konene og kjærestene
ulykkelige. Boken vakte stor strid. Den hadde et innhold som man ikke skulle snakke om.
Det passet seg ikke. Og dessuten, den var skrevet av en kvinne. Den eneste som roste
boken og forsvarte Amalie offentlig, var Arne
Garborg. I romanen Forrådt 1892 viser Amalie Skram hvordan samtidens syn på seksualitet kunne føre til total undergang. Et motiv som går igjen i hennes ekteskapsromaner, er kjærlighetens dårlige kår. Kravet til kvinnene var at de skulle være fullstendig rene og uberørte, mens mennene kunne leve i nokså frie forhold. Dette gjorde det vanskelig å skape et naturlig og gjensidig ekteskapelig samliv. Dette forholdet er nært knyttet sammen med den passive rollen som 1800-tallets kvinner hadde, ikke bare i ekteskapet, men på alle nivåer i samfunnslivet. I perioden 1887-1898 skrev Amalie Skram Hellemyrsfolket, en slektsroman i fire bind. Den handler om fattigdom, klasseskillet mellom fattig og rik, forholdet mellom generasjonene og en slekt i forfall. Dette er et av de største romanverk i norsk litteratur, et av dem det ikke har lagt seg støv på. På naturalistisk vis søker Amalie Skram å klarlegge forutsetningene for det som skjer med menneskene. Arv og miljø setter grenser for den frie viljen og menneskets kamp for et bedre liv. I bøkene Professor Hieronimus og På St. Jørgen, skildrer Amalie Skram opplevelsene på det psykiatriske sykehuset i København. Det ville være å gjøre Amalie Skram mindre enn hun var dersom en bare merket seg hennes skildring av kvinners sjeleliv. Ingen norsk dikter har hatt dypere forståelse for barnas vergeløse stilling i en voksen verden. Ingen har forstått bedre den innflytelse de sosiale forhold har på barnesinnet. I barneskildringene i for eksempel Børnefortellinger 1890, finner vi en lysere tone i hennes diktning. Når barn får være sammen uten tanke på hjem og voksne, da kan tonen være munter. Dette bygger nok på Amalies lyseste barndomsopplevelser, hennes vennskap med broren Ludvig og leken i gaten med guttene. Amalie Skram var ingen fin og kresen stilist, ingen stor artist. Det er den dype menneskelighet som strømmer gjennom de beste verkene hennes, lidenskapen som ulmer på bunnen av dem, den inntrengende sjeleskildringen og bildet av miljøet som gir dem det sterke virkelighetspreget og den ekthet som har fått folk til å sette pris på hennes bøker. |
|