Brannmannskapet kjempet en forgjeves kamp. De gjorde hva de kunne for å begrense skadene, men måtte gi opp for den voldsomme bombingen og maskingeværilden fra flyene. Det var tydelig at Kristiansund skulle ødelegges. Mange hadde håpet at tyskerne ikke ville angripe byen vår. Hvorfor skulle de bombe en by uten militære installasjoner, og som overhodet ikke hadde noen mulighet til å forsvare seg? En teori var at tyskerne hadde planer om å opprette en ubåt-base her, og da måtte de "renske" havneområdet for hus først. En annen teori er at de trodde Kongen var her, og at de ville unngå at han greide å rømme til England.

En tysk offiser hadde beordret ordfører og stortingsmann Ulrik Olsen til å følge ham gjennom ruinene. "Er det ikke forferdelig," sa han, "hvordan engelskmennene har ødelagt for dere?" "Jo," svarte Olsen, og satte opp sitt mest troskyldige ansikt, "og så frekke de er. De hadde til og med malt hakekors på flyene sine!" Tyskeren begynte straks å snakke om noe annet.

Skadene etter bombingen kom seg på 60.millioner 1940-kroner. Mye av gjenreisningsarbeidet ble styrt av kommunale myndigheter i Kr.sund. Det var helt klart at det ikke var mulig å kopiere byen slik den var. Den nye byen ble regulert med brede gater og bygninger ført opp i betong. Raseringen av Kristiansund førte til store sosiale problemer. Ca 10 000 mennesker ble hjemløse, mange mistet alt de eide og led store økonomiske tap.

Bildet viser Loennechen-gården. Den overlevde utrolig nok bombingen, men ble senere revet for å gi plass til det nye rådhuset.

Tilbake til toppen