ASBJØRNSEN
OG MOE
Asbjørnsen
og Moe møttes for første gang på samme
skole da de var 13 14 år gamle.
De ble svært gode venner, blandet blod
og kom til å holde kontakten livet ut.
Asbjørnsen
ble lærer og Moe prest. Allerede som
22-åring begynte Moe å skrive ned
eventyr han hadde hørt i hjembygda si
på Ringerike. Asbjørnsen hadde samme
interesse både for eventyr, viser og
sagn. De skrev ned alt de fikk fortalt,
sendte det til hverandre, kommenterte det
og rettet, helt til de ble fornøyde.
Det var
nemlig vanskelig å gjenfortelle
eventyrene skriftlig. Asbjørnsen og Moe
fikk høre dem på dialekt, men det
eneste skriftspråket som fantes på
denne tida var dansk. Derfor brukte de
mange dialektord for å få fortellingene
til å lyde mest mulig slik de hadde
hørt dem fortalt.
Da
eventyrene omsider kom på trykk, var det
likevel mange som skrek over seg over det
folkelige språket de hadde brukt. Folk
syntes dette språket som var fullt av
dialektord, var både rått og manglet
"finhet og eleganse". En
berømt forfatterinne, Camilla Collett,
var rystet over at de hadde kalt en kohale
for kurompe.
Men noen
ord pyntet nok også Asbjørnsen og Moe
på. De fant nemlig oppnavnte Askeladden
i stedet for Askefisen, som han kaltes
for på folkemunne. Dette navnet syntes
selv de var litt for drøyt.
Først
kom eventyrene ut i små hefter.
Deretter ble det gitt ut ei
samling i 1845 og ei i 1848. Og i
1870 ble den samlinga vi kjenner
i dag utgitt for første gang.
Språket i er ikke forandret i de
seinere utgivelsene. ORDLISTA til
venstre kan hjelpe deg med de
vanskeligste uttrykkene.
Mange
tegnere har i årenes løp
illustrert Asbjørnsens og Moes
eventyrsamling. De mest berømte
av dem alle er Erik Werenskiold
og Theodor
Kittelsen. I
1936 kom den første samlinga
hvor hvert eventyr hadde fått si
spesielle tegning
|
|