En kan undre seg på hvordan reinen på Svalbard kan holde ut når kvikksølvet ligger lavt og vinden uler som verst. Alt er jo frosset i den 8 måneder lange vinteren, og næringen den skraper den fram til under snø og is gir lite kalorioverskudd. Da kommer det godt med at den har lagt opp store fettreserver om sommeren og høsten. Da kan den legge på seg et fettlag på 10 cm eller 10 kg.

Mange rein dør ved at de ramler ned fra høye fjellplatåer og havner i snøfonner. Om våren kan man se ødelagte kadavre stikke opp fra snøen her og der. Ofte ser man tydelige tegn på at polarmåker eller polarrever har forsynt seg godt av kadavrene. De skal jo også leve. Svalbardreinen er en spesiell rase som ikke finnes andre steder. Rund og kortbeint kan den minne litt om en gris med horn. Pelsen en ekstra tykk, hårene er luftfylte. Det gjør at den aldri blir gjennomvåt. Den er svært tam. Rusler rolig mellom husene i Longyearbyen og beiter, uten å bry seg om trafikk eller mennesker.

Selv om de lever vilt, går de ikke i flokk, vanligvis 2-3 sammen. De flakker ikke fra beite til beite, men holder hele livet til innenfor noen kvadratkiliometer, for å spare varmeenergi. Naturen er viselig innrettet.