GLIMT FRA SVALBARDS HISTORIE
ANDRÉES BALLONGFERD
Virgohamna i Nordvest-Spitsbergens nasjonalpark har kulturminner fra hvalfangst og
dristige pionérer som prøvde å nå Nordpolen luftveien.Sommeren 1896 ankret lastebåten
"Virgo" opp ved stranda. Den svenske ingeniøren Salomon Andrée og hans to
medarbeidere Strindberg og Frænkel ville gi seg ut på en ferd derfra med gassballongen
"Ørnen".Først sommeren etter ble fortøyningene til ballongen kappet, og "Ørnen" steg og seilte nordover, som planlagt. Men etter det gikk alt galt. Etter to dager ble ei brevdue sluppet fra ballongen. Det var siste livstegn.
Hvorfor ble denne mislykkede ekspedisjonen så berømt? Dette hendte i luftfartens spede barndom da mange hadde en drøm om å fly. Dessuten gikk det hele 30 år før verden fikk vite hva som egentlig hadde hendt og hvordan det til slutt gikk med de 3.
I 1930 fant man deres siste leir på Kvitøya, 400 km nordøst for Virgohamna. Dagbøker fortalte om ferden:
Ballongen var kommet inn i ishavståka. Det iset på ballongen, og fartøyet ble for tungt. Mannskapet forlot ballongen og begynte en slitsom ferd over drivisen. Etter 3 måneder kom de til Kvitøya. Man fant en film med ca. 20 bilder som utrolig nok lot seg fremkalle etter så lang tid. Denne bidro til å løse gåten. Strindberg var blitt begravet av sine to kamerater. Andrée og Frænkel døde i teltet. Hvorfor? Trikinose i isbjørnkjøtt? Kullosforgiftning fra primusen? Kulde og utmattelse? Her er fremdeles mange gåtefulle sider.
TRAGEDIEN I SVENSKEHUSET
Dette
eldste huset på Spitsbergen har sin egen tragiske historie. Svenskene hadde ført opp et
godt vinterhus på Kapp Thordsen i Isfjorden. En svenske ekspedisjon visste om dette huset
da de i oktober 1872 havarerte på Nord-Spitsbergen. Skuta deres ble skrudd ned i isen. 17
av mannskapet satte kursen sørover med kurs for Svenskehuset og redning der. Det ble en
lang og strabasiøs tur som varte i 17 døgn. Dels rodde de, dels dro de fangstbåtene
over isen. De nådde Svenskehuset og ville overvintre der i håp om å bli funnet. De ble
funnet da lyset kom tilbake etter vinteren, men da var alle døde. 
Det merkelig var at det
fantes mye hermetikk og brensel i huset. De kunne altså verken ha frosset eller sultet i
hjel. En etter en hadde de dødd fra kameratene. Siste dagbokside var skrevet 19. april.
Da var 14 av de 17 døde. Hvordan må sistemann ha følt det? Det var skjørbuken som
hadde tatt livet av de 17 svenskene. Svenskehuset er i dag restaurert og blir bevart som
et viktig kulturminne.
Dette er en vitaminmangelsykdom som gjør at man blir slapp, tiltaksløs og får blødninger i hud og munnhule. Tennene løsner. Sykdommen skyldes mangel på C-vitamin. Den rammet sjøfolk på langfart og fangstfolk under overvintring. Noen av dem kunne kanskje blitt reddet om de hadde visst om planten skjørbuksurt. SKJØRBUKSURTEN
Svenskene som døde av skjørbuk i Svenskehuset visste ikke at på Svalbard, særlig under fuglefjellene, vokser skjørbuksurten. Denne inneholder mye C-vitamin. I dag får vi nok C-vitaminer i oss gjennom maten vår. RIFLA TIL GEORG NILSEN – en fangstmannshistorie.
På Svalbard museum stopper gjerne besøkende litt ekstra opp for å studere ei gammel
rifle. Nedsunket i tundraen ble den i 1965 funnet ved siden av et menneskeskjelett. I
løpet hadde patronen kilt seg fast. Dermed vant isbjørnen kampen mot Georg Nilsen. Han
kom aldri fram til julebesøket hos kameratene i en annen fangsthytte.
To av dem som ventet på han dro ut for å lete. De kom heller aldri tilbake. Lenge hadde
de håpet på at noen ville finne dem. Dagbøkene fortalte at de 2 ganger hadde sett skip
like i nærheten og forsøkt å signalisere, men forgjeves. Det var en melding på et
brevark som ble funnet og viste folk veien til snøhula der de ble funnet døde:
"Hjælp! Vi ligger i snehule paa sydsiden av bugten nordenfor denne odde, lidt
indenfor holmen som ligger midt i bugten. Forbipasserende som observerer dette bedes paa
det instændigste komme os tilhjælp, eller se efter vore levninger." På ei av
dagboksidene som ble funnet sammen de to døde sto det skrevet:
"Hvis dere finner oss, så før oss hjem. Jeg vil bli begravet på Stamnes
kirkegård. Plant røde og blå stemorsblomster, tusenfryd og forglemmegei. Ingen hvit
kiste eller stein. Jeg har sett så mye hvitt". Slik gikk det med Georg Nilsens
redningsmenn.
KRIGEN PÅ SVALBARD
Tyskerne var interessert i øygruppa i
Ishavet pga gruvene. I 1943 kom slaget.
Evakueringen
I 1941 fikk folk på Svalbard beskjed om å gjøre seg klare til å gå om bord i
båter og forlate stedet på kort varsel. De mange hundre russiske og norske menn, kvinner
og barn fikk ta med seg inntil 50 kg bagasje hver. Husdyr og kjørehunder måtte slaktes
til eiernes store sorg. Det var avskjedsgudstjeneste i kirka. Mange måtte følge den fra
kirkebakken. 6 par benyttet anledningen til å gifte seg. Pressen tok med seg døpefatet
og sølvlysestakene som kirka hadde fått i gave av kongen og dronningen. Disse tingene er
nå kommet tilbake til kirka. Nordmennene på brakt i sikkerhet i Skottland og russerne i
Arkhangelsk.
Longyearbyen angripes
I september 1943 ble to av verdens største krigsskip, "Tirpitz" og
"Scharnhorst" sendt til Svalbard. De kom overraskende; de 2 kanonene i byen rakk
ikke å løsne et skudd. Longyearbyen og Barentsburg ble brent. Alt som sto igjen i
Longyearbyen var sykehuset, posthuset og et lite bolighus. Da slaget var over, var 39
nordmenn drept.
GRUVEDRIFTEN PÅ SVALBARD
Kullene i Svalbardfjellene har vært gull verdt for samfunnet. Uten dem hadde Svalbards
historie vært en helt annen. Den første gruva åpnet Longyear i 1906. Store Norske
Spitsbergen Kulkompani AS overtok driften da Norge fikk overherredømmet over Svalbard. 7
gruver har i alt vært i drift i Longyearbyen. I dag drives det kun i gruve 7 i
Adventdalen samt i Sveagruva noen mil sør for byen. Russerne tar ut kull bare i
Barentsburg. Driften i Pyramiden ble avsluttet i 1998. Det var hardt arbeid å være
gruvearbeider. Brann og blokkfall er farer som alltid truer, og mange har i årenes løp
mistet livet i gruva. I dag er ulykkene sjeldne i de norske gruvene. Det satses sterkt på
sikkerhet. Maskiner har overtatt mye av arbeidet man før i tida måtte gjøre med hånd.
Men likevel kan man si at gruvearbeideren har en svart hverdag på sin arbeidsplass inne i
fjellet.
De norske gruvene ligger "oppe i dagen". Det betyr at de som arbeider der
slipper å bli fraktet ned under jordoverflata for å ta ut kullene. I dag er framtida for
kulldriften på Svalbard noe usikker. Man venter på en Stortingsmelding som skal si noe
om det er lønnsomt å fortsette i gruvene. Men Svalbardsamfunnet har etter hvert fått
flere bein å stå på: Forskning og turisme overtar mer og mer.