FUGLELIVET PÅ SVALBARD
Kun en eneste fugl overvintrer
på Svalbard, nemlig Svalbardrypa. Ingen andre fugler er utrustet på en slik måte at de
klarer å overleve i polarkulda og mørket. Men kom igjen om sommeren! Da er det et yrende
liv ved de mange fuglefjellene! 100 arter er registrert. Ikke så mange som i varmere
strøk, men til gjengjeld mange av hver sort. Polarlomvien kan enkelte steder hekke i
kolonier på over hundre tusen par.
Det er ofte ekstra grønt og frodig under fuglefjellene. Der vokser bl.a. skjørbuksurten. Grønnalgene i havet blomstrer eksplosivet når lyset kommer tilbake. Maten fuglene finner i havet, blir næringsstoffer til plantene. Dette gir igjen godt beite for platespisere som gjess og Svalbardrein. Grønnalge-fargen i sjøen fikk Willem Barentz, til å tro at han nærmet seg Grønland.
LUNDEFUGLEN – Ishavets spøkefugl
Minner litt om en sirkusklovn der
den står lett oppreist med sine rødrandete øyne og sitt store gul-rød-blå nebb.
Nebbet er sagtakket, og med det kan den fange opp til 5-6 fisk i slengen. Da henger
fiskene som hvalrossbarter når fuglen flyr til reiret sitt for å fø ungene. Det
latinske navnet, Fratercula artica, betyr lillebror. De er gode dykkere og
svømmere. Huleboere er disse fuglene: De graver seg ned i jord-og fjellganger,
legger bare ett eneste egg som de ruger ut i mørket mens det er evig midnattsol
ute.
RYPA – eneste overvintrer
Godt rustet til å overleve den strenge vinteren. Det meste av året er arktiske ryper hvite. Men i mai begynner fellingen hos hunnen, og i slutten av juli har hun fått sin brunspraglede sommerdrakt. I hekketiden er dette en ideell beskyttelsesfarge.
På høsten kommer etter hvert hvite fjær til syne igjen, og i september er hun helt hvit. Hannen, steggen, skifter fjær enda raskere. Derfor ender flere rypehunner i revens mage. Slik ordner naturen det for at arten skal overleve. Steggen har nakne, røde partier over øynene, men ikke lenge. Snart dekkes de med fjær, for å dekke varmetapet i Arktis.
Føttene er fjærkledte hele året. ALKEKONGEN – Svalbards mest tallrike fugl
Vanskelig å telle, men man tror det finnes over en million par av den. Ovenfor Huset i Longyearbyen er det hver vår en makeløs konsert. En kraftig, kaklende lys fra tusenvis av "tromsøværinger", som de kalles her. Med raske, svirrende vingeslag flyr de inn og ut av hekkekolonien i Platåberget. Denne minste alkefuglen gjør en viktig jobb for naturen: Den tilfører kysten store mengder næringsstoffer som gjødsler tundraen.
RØDNEBBTERNA – fuglen som elsker midnattsola
Den innehar nok verdensrekorden i trekkdistanse.
Somrene tilbringer den i lyset i Arktis. Når den tar slutt trekker den til Antarktis og
yngler der. Om våren drar den tilbake i retning Nordpolen igjen. Slik lever den i nesten
evig lys. Man vet om en ringmerket rødnebbterne som tilbakela strekningen Arktis
Antarktis 23 ganger tur-retur!
Den ser ut til å fiske hele døgnet. Slik samler den energi til de lange flyturene sine.
Å trå for nær ternene når de ruger på strendene kan være litt utrygt. De har lagt
eggene sine mellom steinene i fjæra uten å bygge reir. Da svever de rett over hodene
våre, skriker som besatt og virker svært aggressive. Plutselig, som på et
angrepssignal, kan de stupe ned. Det knatrer som fra maskingevær.
Ærfuglen – rått bytte for
polarmåka
90% av alle egg og andunger blir tatt av måkene. Polarmåka og
polarjoen hakker opp eggene, sluker innholdet eller snapper unger ut av dunen.
Ærfuglfamilier ute på vannet opplever at rovfuglene kaster seg på dem og napper
dunungene. De kan få hjelp fra rødnebbterna, som verken eter egg eller kjøtt.
Rødnebbternene kretser over ærfuglholmer og vokter reirene deres. De stuper ned mot og
angriper polarjoer som er ute på rov. De kan gå løs på en polarjo til den faller død
ned på bakken.
I hekketiden kan hele øyer "leve" av ærfugl. De ligger tett, side om side. På
ei øy kan det finnes 2000 ærfugl. Noen ruger to ganger i løpet av sommeren. Andrikene
(hannene) har hvitt bryst og glinsende, grønnsvarte fjær og vralter rundt som duer. Når
hunnene har lagt eggene, har de gjort farspliktene sine. Da samler de seg i svære flokker
og flyr ut på det åpne havet.
Det latinske navnet betyr "det mykeste av det myke". Ærfuglmor plukker dun fra
brystet til polstring av reiret. Reirene er utrolig myke og varme og gjemt mellom stein og
mose. De kan inneholde opp til 13 egg. Andefolket hjelper hverandre. Blir en andemor
skremt og flyr bort, vralter en nabo bort til det forlatte reiret og dekker det med
dun.
Denne arten har et godt familieliv. De gamle er opptatt av hverandres unger. Plukker og renser fjærene deres og forer dem uten å krangle om matbitene. Etterpå leker de kjærlig med dem. Men – når de er større – er det slutt på leken. Foreldrene dytter de små med nebbet for å få dem til å prøvefly. Lystrer de ikke øyeblikkelig, blir slagene kraftigere. Hjelper ikke det heller, får de et slag på kjeften. Skikkelig juling til den engstelig letter for første gang. Streng oppdragelse!.
SNØSPURVEN – Svalbards eneste
sangfugl
Når denne lille, hardføre er kommet fram etter å ha krysset
Barentshavet, kan ingen unngå å høre den. Den synger som ei lerke og
"triller" inn våren i nord. Den har en lang sangperiode. Slutter først i juli
når ungene har forlatt reiret. Hannene kommer først. Det ligger snø på bakken, og de
må pirke fram føden. Under dette arbeidet slites fjærene rundt nebbet nesten helt bort,
men får snart nye igjen. Svalbardvalmuen har frø
som snøspurven forsyner seg godt av.