DYRELIV PÅ SVALBARD
Generelt
Som plantene, er også de 3 landpattedyrene på Svalbard helt spesielt tilpasset for å klare seg under arktiske forhold. Naturen har tenkt på det meste når det gjelder spesialutrustning og atferd for isbjørnen, polarreven og Svalbardreinen. Padder og krypdyr kan ikke klare seg. De er vekselvarme, og med en kroppstemperatur på 0 kan de ikke tine snø, is eller frossen næring. Gravere er det heller ikke: Permafrosten gjør det umulig å grave underjordiske ganger, som de fordriver tiden med.
Hovedproblemet til arktiske dyr er å holde på kroppsvarmen. De må
være isolert mot vær, vind og kald sjø.De få dyrene som lever der må spise snø for
å dekke vannbehovet sitt, og det krever mye energi. Derfor gjelder det å spise mye og
legge seg opp et godt fettlag mens beiteforholdene er gode på sommeren og høsten.
Det ble en gang satt ut polarharer på Svalbard. De finnes ikke lenger. Livet i Arktis ble
for hardt for dem.
Atle – den siste moskusen i Longyearbyen
Som med polarharen gikk det også med moskusene. En stamme ble
hentet fra Nordøst-Grønland i 1929 og satt ut. De så i begynnelsen ut til å trives
godt. Så sent som i 1960årene kunne man se flokker med kalver. Men så gikk det bratt
nedover. Atle, som til tross for sitt navn var ei moskusku, var stammens siste. I
begynnelsen av 1980årene slo hun seg ned ved kaia i Longyearbyen. Fordi hun forstyrret
trafikken og arbeidet, ble hun fraktet inn til en dal noen km unna. Hun likte seg der.
Turgåere kunne komme innpå hennepå få meters avstand. Men i 1983 forsvant hun
sporløst fra området. Moskusen var utryddet. Hvorfor? Kanskje tapte den kampen om
beiteforholdene.