Olav Haraldsson hadde brutt opp fra natteleiren mens det ennå var natt og plassert hæren sin på en høyde med bløtmyr og et bekkefar bakk seg og skrenter på begge sider. Han kunne ikke omringes. Bondehæren måtte angripe i motbakke og i tillegg hadde de solen i mot. Olav Haraldsson hadde valgt dette stedet med omhu, tid og sted var til fordel for ham. Olav var en slu hærfører.

Olav måtte skaffe seg slike fordeler for hæren hans var bare halvparten så stor som den bøndene hadde.

Et tynt hornsignal steg over Olavshæren og slaget var i gang. Olavshæren var flere ganger i ferd med å bryte gjennom bondehæren og splitte den, men hver gang klarte bøndene å samle seg.