| KRIFAST. Trafikk på fjorden i gamle dager |  |
| KRIFAST. Trafikk på fjorden i gamle dager | |
Når fikk Kristiansund bystatus?
Hva var næringsgrunnlaget for byen den gangen?
Hvordan var transporten og hvordan reiste folk i gamle dager?
Når kom den første bilen til Kristiansund?
Hva hette den første blferga på Nordmøre?
Hvem var Ansgar Løvold?
Prøv å gjette svar på disse spørsmålene før du ser videre på de forskjellige overskriftene under.
Kristiansund var den siste byen i Norge som fikk sin fastlandsforbindelse. Byen ble til i en tid da transport og ferdsel stort sett foregikk på sjøen. Havets rikdommer var levebrødet for mange familier her ute ved kysten. Øyene som byen senere vokste på hadde meget gode havneforhold, og her var rike fiskeplasser i nærheten. Kristiansund fikk bystatus i 1742. Tømmereksport, fiskeri, fisketransport og handelsvirksomhet var næringsgrunnlaget den gangen.
Hvis du vil se et bilde og en egen beskrivelse om båter med seil og årer, så trykk her. På Flatsetholmen (Øyaholmen, Eiaholmen, Buholmen), rett utenfor tunnelinnslaget på Flatsetøya, var det i gamle dager et serveringssted (skjenkested) som ble brukt av dem som rodde til og fra byen med varer og seilskutene. Holmen hadde fire hus og gjestgiverbevilgning (1780-1850). Den har fortsatt eget gardsnummer.
Hvis du vil se et bilde og en egen beskrivelse om rutebåtene, så trykk her. Siste halvdel av 1800-tallet tok dampbåtene mer og mer over for ro- og seilbåtene. Båtene gikk ut av byen om morgenen og kom inn til byen om ettermiddagen. Dette førte til at mange bygdefolk måtte ligge over et par netter i byen før de kom seg hjem igjen. Ordningen med overnatting i byen virket urimelig, særlig for bygdene nær byen. De hadde jo brukt kortere tid den gangen de rodde fram og tilbake!
Noen av båtene var delt i første og andre klasse. Dampbåtene tilpasset seg klasseskillet som en møtte ellers i samfunnet. På første klasse var det folk med god økonomi og høy status som reiste. På andre klasse reiste bygdefolket, enten det var rike eller fattige, og hest og ku var plassert i lasterommet. Reisende på første klasse kjøpte seg ofte middag om bord, og servicen var god. På andre klasse hadde folk heller med seg matpakke, men de spanderte gjerne på seg en kopp kaffe på turen.
Det var mange forskjellige rederier, og båtenes størrelse og komfort varierte stort. En av de minste båtene var "Roald" som gikk fra byen til Bolga på Freiøya. Den la til ved en beskjeden steinvor i Ner-Bolga. (Vor = steiner lagt oppå hverandre i sjøen et stykke utover fra land).
De fleste turene på fjorden gikk godt. Men i ruskvær var nok ikke alle like høye i hatten! Ofte var det svært mange passasjerer ombord, og salongkapasiteten var ikke alltid stor nok. Noen av båtene forliste. En av dem var M/K "Sørfjord". Den gikk en fin høstdag ut Sørsundet i Kristiansund. Ved Balsern utenfor Innlandet møter den D/S "Nordmøre" på tur fra Sunndalen. "Nordmøre", som har retten på sin side, tviholder sannsynligvis på den og kjører inn i den atskillig mindre "Sørfjord".
Ombord i "Sørfjord" befant det seg mange eldre mennesker, og det kunne lett ha blitt en katastrofe av dimensjoner, for båten gikk ned i løpet av få minutter. "Sørfjord" hadde en robåt på slep. Den tilhørte en eldre mann fra Frei, som hadde vært i byen og solgt jorbruksvarer. Robåten hans la seg mellom de to rutebåtene og mange kom seg over i den. Den dannet en bru mellom båtene. Alle passasjerene ble reddet, bortsett fra en hund fra Flatsetsundet. Dyrebar bagsje og last gikk tapt. En bonde fra en liten plass på Flatsetøya hadde vært i byen og kjøpt nytt tak til løa si. Det gikk ned med båten. Men lykkelig var den unge gutten som hadde vært i byen og hentet bryllupspresangene til sin tante og onkel. Han gikk i land på kaia i Kristiansund med kofferten like hel. "Sørfjordulykken" skjedde 30. november 1937. På Frei lever ennå noen av dem som var med på turen, og som har fortalt meg hendelsen.
Fra århundreskiftet og fram til krigens dager i 1940-45 var det vanlig at mødrene reiste med barna sine til landsstedene eller til slektninger på bygdene. Der var de gjerne hele sommeren. Det var derfor stor stas når fedrene kom med båten lørdag ettermiddag. Hvis du vil se et bilde og en egen beskrivelse om "pappabåtene", så trykk her.
Det var også vanlig å møte opp på kaiene når båtene kom. Det samme var det også når bilfergene tok over trafikken etter hvert. Søndag kveld, og spesielt 2. påskedag, var fergekaia lenge den stor møteplassen. I byen hadde hurtigruteanløpene lenge den samme funksjonen. I dampbåtenes tid var det bare de færreste som hadde tid og råd til å reise på ferie slik som i dag. Men for noen få var dampbåten utgangspunktet for turer videre til fjellheimen lenger inne i landet.
Den første bilen kom til Kristiansund 25. juli 1911. Det var et interesseselskap som eide bilen. Den fraktet passasjerer. Første sjåfør i byen var autorisert bilsakkyndig Nicolay Junge. Han startet bussrute på Frei i 1930. I 1913 kjøpte Årø Auto en av interesseselskapets biler og satte den inn i det som ble Norges første bilrute, mellom Batnfjordsøra og Molde.
Bilen vinner stadig mer innpass i årene som følger. Nå er det ikke lenger bare hesteskyssen som venter ved dampskipskaia. Drosje- og busstrafikken gjør sitt inntog. Men navnene på disse første rutegående bilene taler sitt tydelige språk når det gjelder standard. "Sorgens trille", "Ørkenskipet" og "Merra" var kallenavnet på tre av dem på folkemunne.
Det var ikke uvanlig at passasjerene måtte gå av i motbakke. På Frei var det gjerne bare en eldre dame som hadde stått på torvet hele dagen, som fikk sitte på opp bakkene. Punktering hørte med til dagsordenen, og passasjerene måtte vente!
I 1932 fikk vi den første bilferga på Nordmøre. Det var "Gaute" som ble satt inn i rute mellom Kristiansund og Kvisvika. Det var ikke mange som hadde biler den gangen, og før vi fikk "Gaute" ble de få bilene som hadde behov for å fraktes over fjorden, heist ombord i dampbåten hvis det var plass nok. Fergeturen fra Kristiansund til Kvisvika tok ca. 1 time og korrensponderte med rutebil til Oppdal. Turen fra Oppdal tok mellom 6 og 7 timer. Vet du hvor lang tid vi bruker med bil i dag mellom Kristiansund og Oppdal via KRIFAST?
Ruta Kristiansund - Gjemnes ble nnå i 3 år utført av dampskip. Det var vanligvis D/S "Kvernes". Men i 1938 kom bilferga "Trygge". Ferga gikk ikke direkte fra Kristiansund til Gjemnes. Den anløp både Kvernes og Torvikbukt, ja til og med Kristvika, hvis noen av passasjerene skulle dit.
Under den 2. verdenskrig ble byen bombet. Ca. 800 hus ble lagt i grus. Hvordan så Kristiansund ut da? Det var en så stor del av byen som ble ødelagt, at enkelte mente at byen like gjerne kunne bygges opp igjen et annet sted. Kvisvika var nevnt som et alternativ. Da ville byen være landfast og kanskje kunne jernbanen også forlenges hit?
Idéen om en jernbanelinje til Kristiansund var ikke ny. Fylkestinget vedtok i 1921 enstemmig å gå inn for en ytre jernbane gjennom Fræna (Tussentunnelen) og Vevang og videre over øyene der Atlanterhavsveien går i dag, fram til Kristiansund.
Tanken om å gjenoppbygge den nedbrente byen på fastlandet ble aldri utformet som seriøst forslag og derfor heller aldri tatt stilling til av bestemmende myndigheter. Byen ble gjenreist på de samme øyene der den før hadde ligget. Men allerede før gjenreisningen var fullført, startet den første planleggingen av en bilveg til fastlandet.
I årene etter krigen økte biltrafikken mer og mer, og det ble vanligere å frakte varer med bil i stedet for med båt. Slik ble det stadig mer aktuelt å vurdere hvordan byen best skulle knyttes til fastlandet. Slaktermester Ansgar Løvold var den første som satte fart i planene da han i midten av 50-årene lanserte idéen med tunnel under Freifjorden. Den første planleggingen av det som i dag er KRIFAST var begynt.
I ukebladet "Vi Menn" 3. februar 1960 er fastlandssambandet til Kristiansund viet stor oppmerksomhet. I en artikkel over to hele sider beskrives idéen, og Ansgar Løvold forteller selv hvordan den ble unnfanget: "Idéen slo ned i meg for 6 år siden da jeg var i USA og kjørte gjennom Hollandtunnelen mellom Brooklyn og New York. .......Jeg fikk i tankene de dyre og upraktiske fergeforbindelsene i Kristiansund, og det slo meg at en tunnel under sjøbunnen måtte være løsningen også for oss. Da jeg var hjemme i Kristiansund, tok jeg saken opp med en rekke instanser. Det viste seg straks at løsningen måtte ligge i en tunnel over til Bergsøya. Her er nemlig fjorden bare 40 meter på det dypeste og avstanden ikke mer enn 3700 meter. Dessuten er det pent tilrettelagt tre skjær som gir mulighet for naturlige luftesjakter ned til tunnelen".
Både fylket og kommunene bevilget nå midler til forundersøkelser. Og så ble Kristiansunds fastlandskomité dannet med Ansgar Løvold som formann. Resultatet av disse undersøkelsene viste at det var verd å arbeide videre med prosjektet. Selve tunnelen, med 8 meters bredde og 5 meters høyde, ble beregnet til 15 millioner, ventilasjonen tilpasset opptil 500 biler pr. time til 5 millioner, pumpestasjon til 1,5 millioner og belysningsanlegg til 2 millioner. Den samlede tunnellengde, medregnet inn- og utkjøringen, ville da være på 5700 meter. Det ble den gangen beregnet bompenger ut fra datidens pengeverdi. Pris pr. bil ville ligge på omkring kr. 3,50 kr og 0,50 kr pr. person. Det totale regnestykket viste at tunnelprosjektet var forretningsmessig forsvarlig. Idéen tok form i 1954. I 1992 var KRIFAST en realitet!
Vil du se idèmakeren av KRIFAST?
Er du interessert i å se flere bilder?
| Lenge før vi fikk rutebåter og biler, rodde eller seilte mange bønder fra Nordmørskommunene inn til byen for å selge sine varer. Fiskerne leverte fangsten til firma som drev med videreforedling og salg, eller de la til med båten i fisktrappa i sentrum og solgte fisken direkte til husmødrene som var ute for å kjøpe dagens middag. |  |
| De fleste båtene gikk fra Piren i sentrum av Kristiansund. Det var ekstra stor trafikk på lørdag ettermiddag når nesten alle la fra kai samtidig, ivrige etter å komme ut sundene først. "Pappabåter" ble disse turene gjerne kalt. Kan du tenke deg hvorfor? Hvis ikke, spør læreren! Når båtene la til ved dampskipskaiene og når de hentet passasjerene søndag kveld, var det vanlig at mange møtte fram for å se på trafikken. |  |
| Reisene til og fra byen i denne gamle tiden hadde sin egen sjarm, forteller de som opplevde det. Båtene hadde mange stoppesteder og krysset fjordene flere ganger. Her møttes folk som ellers sjelden var borte fra hjemplassen, her var unge og gamle, naboer og langveisfarende. Dampbåten ble som kirkebakken og besøkende hos handelsmannen. Her ble nyheter servert, og vi kan vel tenke oss at båtturen var samtaleemne lenge etter at turen var slutt. |  |
| Tilbake til toppen av siden |  Tilbake
til hovedsiden |