Bluesen er både en selvstendig type sjanger innen den afroamerikanske folkemusikken og et videre steg i utviklingen mot jazzen. Det er derfor vi tar med noe om blues her. Bluesen er en folkelig, individuell og solistisk sangform som er viktig å kjenne til for å forstå jazz- og beatmusikken. Elementer fra bluesen er et viktig element i jazzens forskjellige stilarter. I tillegg har den en mer eller mindre sentral del av rhythm & blues og rock/beat. I sin orginale form, country blues, er den en trubadursang med en verdslig tekst som handlet om dagligdagse problemer med kjærlighetssorger, pengeproblemer eller sykdom i en realistisk og ofte bitter tone ("to have the blues" betyr å være nedtrykt).  

Bluesen fikk sin egenart ut ifra de forskjellige musikerne som spilte den (på samme måten som jazzen). Allikevel finner vi visse fellestrekk som er karakteristiske. Formen er ganske enkel: Vanligvis sprer temaet seg over tolv takter. Blind Lemon JeffersonBåde tekst, melodi og harmoniføringen (hvilke akkorder som brukes) er tredelt: De fire første taktene har den første tonen i skalaen som grunntone. De fire neste taktene har den fjerde tonen i skalaen som grunntone, og de fire siste har den femte tonen som grunntone. Et karakteristisk trekk ved bluesen er de "blå tonene", dette er toner som ligger litt over eller under den vanlige skalaen som brukes. Dette er en effekt som er lett å kjenne igjen. Fra den religøse musikken har bluesen tatt i bruk en teknikk som kalles "call and respons" (spørsmål og svar). Isteden for at menigheten svarer en forsanger, er det her et instrument som svarer bluessangeren, oftest med gitar. Robert JohnsonDenne teknikken dukker senere opp i jazzens 'stomp' og riff-former. Videre har den tatt opp noen av de melodiske vendingene fra "work-songs" og "field hollers". Blind Lemon Jefferson og Huddie Lebetter er blant de første kjente, omvandrede bluessangere som akkompagnerte seg selv på gitar eller munnspill. En annen kjent bluesmusiker som har hatt mye å si for utviklingen av bluesen er Robert Johnson.  

Bessie SmithVed siden av den meditative country bluesen blomstret den "klassiske bluesen". Den var mer retorisk, dramatisk og Ma Rainey og Bessie Smith var sangerinner som representerte denne bluestypen. 

I 20-årene og 30-årene var bluesen "flyttet" til byen, først og fremst til Kansas City og Chicago. Der ble den gjensidig influert av den instrumentale jazzen, og man fikk en mer eler mindre fast form: "City blues". Akkompagnementet utførtes her ikke bare av gitar og /eller munnspill, men også av trommer, piano og bass. Etter hvert ble også bluesen elektrisk forsterket, noe som ga en helt ny "sound". 


Bluesstilen som ble spilt i Kansas Citys og Chicagos vertshus ble influert av pianostilen boogie-woogie (der bassen beveget seg i 8-deler over basssjemaet), og utviklet seg videre i 40 og 50-årenes med rhytm and blues. I 1937 var Charlie Christian en av de første som begynte å bruke elektrisk gitar i instrumental jazzsammenheng. Dette ble en typisk stil for bluesartister som B.B King og Muddy Waters m.fl., og de ble et symbol for 60-årenes rockebølge. Her kan du høre B.B Kings historie og du får også en del lydklipp. (Mississippi, The Hit Streak og Deuces Wild)