Årsaken til framveksten av denne musikkstilen var søken etter nye uttrykksformer. De spilte raske, svært kompliserte melodier, gjennomhullet av pauser. Man rev melodien opp i enkelte deler, og på den måten avspeilet dette tidens sosiale splittethet. De to betydeligste representanter for bebop-stilen var altsaxofonisten Charlie "Bird" Parker (1920-1955) fra Kansas City, og trompetisten Dissy Gillespie (1917-). Fra 1944 holdt Charlie Parker til i "Swing Street" i Manhattens 52th street i New York. Dette ble et sted som ble et samlingspunkt for jazzmusikerne på denne tiden. Charlie Parker var en svært dyktig improvisatør med en fantastisk teknikk. Her kan du høre ham spille "Bird`s Best Bop" Hans innvirkning på andre musikere kan bare sammenlignes med Louis Armstrong. Vi ser eksempler på bop-stilen i komposisjoner som "Anthropology", "Shaw Nuff", "Billie's Bounce" og "Confirmation". Improvisasjonene var ikke lenger bundet til skalaer, og fastlagte akkordrekker, man spilte akkurat de tonerekkene man følte for (fritonalt).  

Charlie Parker hadde stor innvirkning på andre musikere, og ikke bare saxofonister: Pianister som Bud Powell overførte Parkers stil til piano (hør Bud Powells "All God`s Chillun Got Rhythm" og Max Roach og Art Blakey (1919-1990) til perkusjonsinstrumenter. En unik personlighet som jobbet innenfor bop-stilen var pianistkomponist Thelonious Monk (1917-1982). Her  kan du høre Charlie Parker spille hans komposisjon "`Round Midnight". 

Bop-musikken var en musikkstil for de små gruppene, og var mest egnet til lytting ikke dansing. Allikevel så var det noen storband som holdt seg til denne stilen. Dizzy Gillespie var en av dem som ledet et storband i denne stilen. På grunn av musikkens vanskelighetsgrad, og uvante tonerekker ble denne musikken sett på som "sær" iblant folk flest, og musikken ble ikke allment akseptert. Først i ettertid har folk begynt å sette pris på bopstilen. Her kan du høre på den kjente låten "A night in Tunisia" spilt av pianisten Michel Camilo.