Jazzmusikken var datidens pop- og dansemusikk. Samtidig var det store ulikheter mellom svart og hvit jazz, både musikalsk og sosialt. På den ene siden hadde man klarinettisten Benny Goodmans hvite jazz, og på den andre siden den mer røffere Kansas-stilen. Benny Goodman var den første bandlederen som brukte svarte musikere i sine band. Etter som tiårende gikk ble denne sounden stadig mer populær, og den ble også tatt i bruk på andre områder, for eksempel i dansemusikk. Orkestrene ble nå gjerne kalt storband, og lederen brukte stadig flere showelementer. Musikerne ble utstyrt med glitrende dresser og utførte koreografiske bevegelser for å øke populariteten og den kommersiellesuksess. Det var mange orkesterlederne, Duke Ellington var en av dem (den mest egenartede innen storband). Her kan du både høre Duke Ellingtons "Prelude to a kiss" og Ellington sammen med Johnny Hodges som spiller "Royal Garden Blues". Count Basie og Benny Goodman var fremragende musikere. Men standardiseringen av sounden, som Glenn Miller er et eksempel på, gjorde at stilen ganske fort ble utslitt. Her kan du høre en av Glenn Miller slagere fra denne perioden - "In the Mood" Du kan også høre Glenn Miller med orkester spille "String of Pearls". 

Mot slutten av 30-årene begynte det å gå nedover med swing-jazzen. Man ser i ettertid at det var mange grunner til at swing-epoken tok slutt. Den andre verdenskrig førte med seg en del som gjorde det vanskelig for storbandene. Det var restriksjoner på reiser, det ble pålagt avgifter på storband med mer. Det viktigste var nok likevel at folk skiftet smak. Man kan på en måte si at swing-musikerne gravde sin egen grav. De store sangerne, som Frank Sinatra, hadde storbandene hjulpet fram, og det var disse som tok over publikums interesse. Folket ville ha romantiske ballader isteden for svingende dansemusikk. Et ekempel på hva folket ville høre finner du her: Frank Sinatra synger "My Way". 

Folket fikk nå en ny interesse for New Orleans-tradisjonen, og musikere fra tyveårene ble spurt om å være med på innspillinger igjen. Særlig skapte kornettisten Bunk Johnson oppsikt med sine nyinnspillinger. Mangelen på innspillinger fra den første tiden gjorde at man fikk et bedre inntrykk av hvordan den tradisjonelle jazzen var. Navn som Kid Rena, Morton, George Lewis og Baby Didds kom alle med plater omkring 1940. Louis Armstrong lyktes ikke med å vende tilbake til den "gamle" stilen. Han kunne ikke gjenoppvekke den samme tonen som han hadde dengang.