a forlystelseskvartalet i New Orleans, Storyville, ble stengt i 1917, var dette en av grunnene til at mange jazzmusikere begynte å spille seg oppover til Chicago. Chicago hadde en atmosfære som gav musikerne muligheten til å tjene penger på å spille jazz. Joe "King" Oliver gav Louis Armstrong undervisning mens han var i New Orleans, og Oliver ble et idol for Armstrong. Etter at Oliver flyttet til Chicago, sendte Oliver bud på Armstrong, og han ble med i Olivers band i 1922. Bandet - Creole Jazz Band - var på den tiden Chicagos beste band. De spilte inn en plate i 1923, noe som ble starten på en ny tid for jazzen. 

 
Etter å ha vært i New York en tid kom Louis Armstrong tilbake til Chicago og dannet sitt eget band "Hot Five". Dette bandet ble stående som det ypperste og mest fremskredne innen New Orleans-stilen. På denne tiden opptrådte Amstrong også som sanger og solist med underordnede orkestre. Du kan her høre Armstrong spille en låt av Joe "King" Oliver "West End Blues". 

Den trauste New Orleans jazzen forandret seg i Chicago til en stil som brukte virkemidler som dirty notes (en bevisst uren intonasjon), vibrato, og pauser på aksentuerte steder (steder hvor det vanligvis ikke skulle ha vært pauser). Disse virkemidlene gav musikken en større grad av uttrykksfullhet som musikerne kalte 'hot'. Bandet til Louis Armstrong, J.R Morten og King Oliver kalte seg derfor Hot Five, Hot Seven og Hot Peppers. Jazzbandene var forholdsvis små, og instrumenter fra New Orleans - tiden ble erstattet av nye. Tuba ble erstattet med kontrabass, banjo med gitar eller piano og trombone ble mer og mer erstattet med saxofon. 

Det var ikke bare negermusikere som gjorde seg gjeldene i Chicago. Det var også en del hvite musikere - "New Orleans Rhythm Kinks" - som blomstret opp etter 1924. Disse hvite musikerne spilte en dominerende rolle ved siden av negerorkestrene. En annen stor jazzperonlighet var trompetisten Bix Beiderbecke. Han hadde mottatt mange inntrykk fra forskjellige kanter - bl.a bekjentskap med Fate Marable og Louis Armstrong og andre pionerer fra New Orleans. Han kom til å stå som et forbilde for mange musikere. 

Det var en denne bakgrunnen av hvit og sort jazz som inspierte den nye generasjonen jazzmusikere. Fra denne bakgrunnen utviklet det seg musikere som Bud Freeman, Joe Sullivan og Benny Goodman. Her skal du få høre Benny Goodmans orkester med  "Sing, Sing, Sing". Blant disse dannet det seg en forholdsvis stor gruppe swing-musikere - noe vi skal se på senere. 

Midt på 20-tallet utviklet jazz-orkesterne seg til å bli en del større - særlig i New York. Det ble flere eksemplarer av samme instrument, og dette førte til at man etter hvert ble nødt til å benytte nedskrevne arrangementer. Dette gjorde at musikken forandret seg fra å være helt bygd på improvisasjon til å ble mer gjennomarbeidet på forhånd. Improvisasjonen hadde allikevel en stor plass i musikken, men da bare på noen steder i arrangementet. 

Fra 1930 var jazzens sentrum blitt flyttet til New York. En medvirkende årsak til dette er nok den økonomiske utviklingen i USA.