I flere hundre år slepte slavehandlere afrikanere fra Afrikas vestkyst til Amerika. Bare inntil 1796 var det blitt over 4 millioner mennesker, som for det meste ikke kunne ta med seg annet enn språket sitt, musikken sin og historie sin fra Afrika. Selv om Afrika hadde mange musikkkulturer som var svært forskjellige, holdt ikke disse ulikhetene seg i Amerika. Grunnstrukturen holdt seg derimot, og fra denne utviklet det seg en ny afroamerikansk stil. Denne afroamerikanske musikken kom til å representere et helt folks undertrykte lidelser og sterke, umiddelbare livsglede. Musikken virket som en sikkerhetsventil for slavenes opprørstrang. 

Den afroamerikanske musikken som oppsto var tre hovedtyper: Worksongs, spirituals og blues. Worksongs ble brukt som hjelp til  arbeidet for å gi tempo, og lette ensformigheten. Spirituals var til å begynne med afrikanernes variasjoner over europeisk religiøs musikk, men de ble etter hvert utviklet til en egen sangstil - som spirituals. Bluesen kan du lese om på en egen side.  

Etter hvert tok musikerne opp elementer fra de hvites musikk – elementer som egentlig var fremmede for dem. Slik tok de for eksempel europeisk harmonikk og tilpasset den til sin egen musikk. De gjorde også bruk av instrumenter som de fant velegnet til å gjengi deres egne nyanserike melodier, først og fremst blåseinstrumenter som ble brukt i amerikansk militærmusikk. Denne blandingen av to musikalske tradisjoner var tydelig også i ensamblesammensetningen, med en rytmesekjon og flere melodiinstrumenter, og av denne vokste jazzen frem.  

 
En annen musikktype som hadde innvirkning på jazzen var minstrelsy-kunsten. Dette var hvite gjøgleres imitasjon av negrenes kunst, ofte med bruk av synkoperinger (forskyvinger i takten). Bruken av synkoperinger ("ragged time") ble etter hvert vanlig, og denne teknikken gled over fra akkompagnementet til selve melodien. Etter hvert ble "Rag-time" navnet på en egen stil (stammet fra St.Louis) som utviklet seg sammen med den tradisjonelle europeiske musikken.Framtredende representanter for Rag-time-stilen er musikere som Scott Joplin. Scott Joplins to mest kjente "rags" er kanskje "Maple Leaf Rag" og "The Entertainer". Pianorags var dansemusikk etter europeisk modell, fylt med synkoperte rytmer. I starten hadde ikke jazz-musikken noe spesielt navn. Den ble kalt for synkopert musikk eller Rag-time for akkurat den spesielle stilen. Det første bandet som brukte ordet 'jazz' var trombonisten Tom Brown i 1915. 

Byen New Orleans – ved utløpet av elven Mississippi, har betydd mye for utviklingen av jazzen. Helt siden slutten av 1800-tallet hadde negrene fått dyrke sin afrikanske musikkarv her. Den nydannede stilblandingen av afroamerikansk og europeisk musikk ble oppkalt etter denne byen. Negrene fikk her en friere tilværelse og etter hvert ble de trukket inn i det profesjonelle musikklivet. Stedet som var mest aktuelt i denne sammenheng var byens forlystelseskvarter, fra 1890 særlig i det avgrensede bordellkvarteret, Storyville. De tidligste jazzbandene bestod av håndverkere som brukte helger og ferier til å tjene litt ekstra penger på å spille jazz. En av de mest kjente New Orleans musikerne er Buddy Bolden (1877-1931). Han spilte kornett, og var nok den første som blandet sammen blues med jazz-band musikk. Dette var et viktig steg i utviklingen av jazzen. Etter at Bolden fikk mentale forstyrrelser ble hans plass overtatt av Joe "King" Oliver, en personlighet som fikk mye å si for jazzen i Chicago på 20-tallet. Ved århundreskiftet hadde New Orleans-stilen etablert seg i sørstatene og ble i stigende grad etterlignet av hvite musikere. De kalte denne musikken Dixieland, etter den amerikanske betegnelsen på sørstatene.