|
|
|
Jonas Lie ble født i Modum i 1833. Sammen med Ibsen, Bjørnson og Kielland tihører han "De fire store" i norsk litteraturhistorie. Han gikk sammen med de to første på Heltbergs studentfabrikk for studenter som ikke hadde råd til de ordinære skolene. Kielland gikk ikke der, han tilhørte en av de rikeste slektene i Stavanger. Men i motsetning til sine forfatterkolleger, hadde ikke Lie planer om å bli forfatter, til å begynne med. Etter å ha avlagt juridisk eksamen i 1858 dro han til Kongsvinger, giftet seg og begynte som sakfører der. Han var riktignok skribent og journalist i disse årene, men han var mer innvolvert i tømmerhandelen i området, og satset mye penger på aksjespekulasjoner i tømmerbransjen. Ved siden av ga han ut en diktsamling i 1866. Kort tid etter tapte han et stort beløp på aksjespekulasjon. Han pådro seg en stor gjeld, og det var da han bestemte seg for å leve av skrivingen, og betale tilbake gjelden. Han dro til Christiania høsten 1868, og 1870 utga han sin første fortelling. Han var ikke så kontroversiell i emnevalg som f.eks. Kielland, og skrev i starten historier fra Nordland og med handlingen lagt til sjømannslivet. Han fikk stor suksess, og ble raskt tildelt dikterlønn av Stortinget. Han dro nå til Italia, og ble med få korte opphold i Norge som unntak i utlandet helt fram til 1906. Mesteparten av tiden bodde han i Paris, dit han flyttet i 1882. Gjennom hele 1880-tallet var diktningen hans typisk for den realistiske sjangeren som var dominerende da, og høydepunktet var romanen Familien på Gilje i 1883, som av mange blir regnet som hans beste. Denne stilen holdt han seg stort sett til i fortsettelsen også, men en del av hans senere verker er mer preget av symbolisme og mystikk. På grunn av sin i begynnelsen vanskelige økonomiske situasjon skrev Jonas Lie mye, og en viktig støtte i arbeidet var hans kone, Thomasine. De flyttet tilbake til Norge i 1906, og slo seg ned i Stavern. I 1908 døde han, mindre enn et år etter sin kone. DIGTE, 1866
|