Kirken i middelalderen
Messen
Nattverden
Dåpen
Sakramenter
Bot og skrifting
Avlat
Skjærsilden
Helgener
Relekvier
Prosesjoner
Pilegrimsreiser
Korstog
Pavemakt og statsmakt
Paven får økt makt
Lyse i bann
Messen
var samlingspunkt for de kristne også i middelalderen. Presten stod ved alteret og leste, og ofte var det korsang i tillegg. Det meste foregikk på latin, og det var et språk som bare de færreste forstod. Prestens preken var derimot på folkets eget språk.Nattverden var høydepunktet i gudstjenesten Brødet og vinen ble høytidelig båret fram til alteret. Her ble det lagt fram for Gud i bønn (innviet) Man trodde at brødet og vinen på en måte ble Jesu legeme og blod som ble ofret for menneskener synder. Nattverdsgjestene fikk utdelt brød, men av frykt for å søle med Jesu blod var det bare presten som drakk av vinen.
(Kristendomsboka 6)
Dåp
Dåp.
Nyfødte barn ble båret til dåpen så fort som mulig Kirken lærte at barnet var "urent" helt til det var døpt. Før det kunne vonde krefter lett få mak over barnet. Videre lærte kirken at barnet ble Guds barn når det ble døpt. Samtidig ble det medlem i kirken. Det var som regel slekt eller venner som tok den nyfødte til kirken. De som brakte barnet til dåpen, ble kalt faddere.Presten møtte dåpsfølget utenfor kirkeporten. Det "urene" barnet kunne ikke få komme inn i kirkehuset. Som et tegn på renselse strødde presten salt på tungen til barnet og bad en bønn. Deretter leste han fra Bibelen, bad Fadervår og tegnet et kors med hånden foran barnet.
Når presten hadde gjort det, kunne dåpsfølget ta barnet med inn i kirken til døpefonten som stod rett innenfor kirkedøra. Før barnet ble døpt, måtte fadderne love å hjelpe til slik at barnet vokste opp med den kristne tro. De måtte også love å ta seg av barnet hvis foreldrene døde. Barnet ble dyppet i døpevannet tre ganger. Da var det renset fra alt "urent", og det var blitt Guds barn. Som tegn på det fikk barnet på seg hvite klær.
Sakramenter
- hellige handlinger
Sakramenter.
- hellige handlinger. Kirken hadde sju hellige handlinger som den kalte sakramenter. Det var dåp, konfirmasjon, skrifte, nattverd, brudevigsel, den siste olje og prestevigsel. Når kristne giftet seg, ble ekteskapet velsignet av kirken, og når døden nærmet seg, kom presten og" gav den siste olje. Hellig olje ble smurt på øyne, nese, munn og hender for å rense det døende mennesket. (Kristendomsboka 6)
Bot - skrifte
Bot – skrifte.
Minst en gang i året skulle folk bekjenne syndene sine for presten. Det kaltes å skrfte. Presten kunne da gi tilgivelse på Guds vegne. Han kunne også gi straff eller bot. Denne boten kunne være å hjelpe fattige, be bestemte bønner, gi gaver til kirken eller faste (la være å spise). Han kunne også pålegge folk å dra på pilegrimsreise.(Kristendomsboka 6)
Avlat
Avlat.
Dersom folk betalte en viss pengesum, kunne de slippe straffen som presten hadde pålagt dem. Det ble kalt å betale avlat, og de som betalte, fikk et avlatsbrev av presten, og pengene gikk til kirken. Mange trodde at avlatsbrevet gav dem syndstilgivelse fra Gud. Det ble derfor ikke så viktig for folk om de angret det gale de hadde gjort. Avlatshandelen ble etter hvert en stor inntektsilde for kirken(Kristendomsboka 6)
Skjærsilden.
Kirken lærte at sjelen måtte renses for all synd før før den kunne komme til himmelen. Renselsen foregikk i skjærsilden, som var et forferdelig sted. Tiden i skjærsilden kunne forkortes dersom presten leste sjelemesser for folk. Mange gav store gaver eller testamenterte deler av eiendommen sin til kirken for at presten skulle lese riktig mange sjelemesser for dem. Slik fikk kirken del i enda flere store rikdommer.(Kristendomsboka 6)
Helgener.
Folk trodde at enkelte mennesker hadde fått en særlig kraft fra Gud til å leve slik Jesus ville. De levde nær Gud i bønn og tilbedelse, og mange led martyrdøden for sin tro. Noen av disse menneskene ble erklært som helgener. Mange så på helgener som et slags mellomledd mellorm dem selv og Gud.Den største helgenen var Maria, Jesu mor. Etter henne hadde disiplene en viktig plass. Olav den hellige ble regnet som den største helgenen i Norden.
(Kristendomsboka 6)
Relikviene ble gjerne oppbevart i en kirke. Når folk oppsøkte disse, kunne de få del i den kraften fra Gud som de trodde relikviene hadde. Rike mennesker kjøpte sine egne små relikvier og bar dem på seg hver dag.
(Kristendomsboka 6)
Prosesjoner.
I middelalderen var det vanlig med prosesjoner eller opptog. Prester og andre ansatte i kirken, og folk fra klostrene, deltok. Prosesjonen begynte ved alteret inne i kirken. Følget bar med seg kors, relikvieskrin, vokslys, røkelseskar og vievann. Når korset og relikvieskrinet passerte folk som så på, mente de at de fikk del i Guds kraft. Vokslysene regnet de for hellige. En dråpe av voksen kunne gi velsignelse, og røyken fra røkelseskaret kunne rense dem som stod i nærheten. Presten gikk bakerst og kastet vievann på menigheten, som stod og så på opptoget. Det skulle gi velsignelse og kraft og gøre folk bedre i stand til å tjene Gud.(Kristendomsboka 6)
Pilegrimer
Pilegrimer.
Hvis Jesus eller en helgen hadde oppholdt seg på et sted, ble dette stedet sett på som hellig. Folk reiste lange veier for å komme til en slik plass. Der kunne de hente ny kraft til hverdagen. Aller helst ville de kristne dra på pilegrimsreise til Palestina. Å få knele ved Jesu grav, eller bade i Jordanelva der Jesus var døpt, var et stort mål for mange. I middelalderen strømmet pilegrimer fra hele Europa til Palestina. Også i dag er det mange som drar på pilegrimsferd tilJesu hjemland. (Kristendomsboka 6)
Korstog.
Palestina ble erobret av muslimer allerede i år 637, og i 1071 gikk tyrkerne inn i landet og gjorde forholdene enda verre for de kristne. Muslimene ville ikke ha innblanding av kristne. Det ble etter hvert vanskelig for pilegrimene å komme til landet. Tyrkerne overfalt dem, og mange ble drept. Da samlet paven mange kristne og sa: - Dra ut og befri Palestina fra hedningene. Gud vil det. Seier og framgang for de kristne ville også styrke pavens makt. Med korset som merke drog en hær av kristne av sted. Dette var det første korstoget.Etter hvert ble det flere korstog. De første greide å drive vekk tyrkerne. Senere ble det vanskeligere å holde stand mot nye tyrkiske tropper. Mange ble drept i kampene, andre døde av utmattelse og sult. Folk begynte å tvile på om det virkelig var Gdls vilje at de skulle slåss slik.
I år 1212 var det et annerledes korstog. Kristne i Tyskland og Nord-Frankrike mente at de fattige var utvalgt av Gud for å verne om Israel, Guds hellige land. Dette korstoget er blitt kalt barnekorstoget, men antakelig var det flest fattige og forkomne voksne som ble sendt ut. De fleste av disse korsfarerne ble tatt til fange og solgt som slaver. Mange av dem var franske barn, som ble solgt som slaver i Egypt.
De kristne greide ikke å gjenerobre Det hellige landet. Det hadde vist seg å være en nytteløs kamp. Etter om lag 200 år var derfor korstogstiden slutt.
(Kristendomsboka 6)
Det var stadig strid mellom paven og dem som styrte i de ulike landene. Det var kamp om hvem som skulle ha størst makt. Både pavemakt og stasmakt utførte store skatteinndrivinger. Mye av skattepengene ble brukt til militær opprusting og krigføring. Paven og hans folk skaffet seg store rikdommer. I 1323 slo paven fast at det var helt uriktig å hevde at Jesus og disiplene ikke eide noe. De som mente at Jesu etterfølgere skulle dele alt de hadde og leve som fattige, kunne dømmes som kjettere. De ble fullstendig utestengt fra kirken og ofte dømt til døden av den kirkelige domstolen.
Kirken får stadig større makt.
Kirken ble etter hvert svært rik. Alle måtte betale skatt til kirken, og mange gav store gaver i tillegg. Den største inntektskilden var nok likevel avlatshandelen. Peterskirken i Roma med all sin prakt ble stort sett bygd for avlatspenger.
Kirken hadde store eiendommer med klostre og kirkebygg. Dette var paven herre over. Han ville gjerne herske over folk og land også, og være de styrendes overhode. Men det ble ofte en kamp mellom kirke og kongemakt. Det dreide seg mye om spørsmålet: Hvem skal styre i kirken - kongen eller biskopene? Men paven hadde et mektig våpen: han kunne lyse folk i bann. Det vil si at han kunne stenge folk ute fra kirken. Det ble sett på som en katastrofe for et menneske. Derfor var det som oftest paven som vant når det oppstod strid.
(Kristendomsboka 6)